Mye kan gå galt når du kjøper bilett i Ruter-appen din på telefon, styrer lys i et hotellrom med en fancy touchpad, velger program på stekeovnen din eller endrer gulvvarme på en bitteliten skjerm på veggen. Noen ganger må man bare venne seg til hvordan ting fungerer, men noen ganger er det åpenbart at brukeropplevelsen ikke var testet godt nok før brukerne treffer det endelige produktet eller tjenesten.
Da tenker du: Det var så mye enklere i gamle dager… Det var lett å styre en stor fysisk knapp som slo ovnen på og mormor ikke bare så alle tallene på en gammeldags telefon – hun kunne også treffe dem! Var ikke telefonen mobil nok? Nei, da. Ledning var så lang at jeg kunne ta den hele veien fra gangen til kjøkkenet! Men… utviklingen går sin gang ved hjelp av både store oppfinnelser og små feil.
Forrige høst skulle jeg holde innledning om bisarre løsninger og feil i brukeropplevelse på Komplett Development Conference (KDC) i Poznan. Jeghar presenterte blant annet et brev fra en kollega som deler sine frustrasjoner om gadgets i sin nye Toyota hybrid-bil. Les og nyt – det er ikke bare deg som har lyst å skrike høyt «Hva har de tenkt på når de designet dette?!»
«Hei!
Beklager lang epost, men når jeg først var i gang, måtte alt ut.
1. Mobiltelefon:
Hvorfor kobler man til lade-kabelen til telefonen? Det er for å lade, ikke sant? Toyota har bestemt seg for at, nei, det er for å spille av musikk. Helst den aller første sangen i biblioteket. En sjelden gang kan det hende at den fortsetter på siste spilleliste, men det er virkelig sjelden. Det hjelper heller ikke å skru av anlegget! 50 prosent av gangene skrur bilen den på igjen. Bytte til radio er også ganske håpløst. Bilen har stor skjerm, men velger å vise bare fire knapper i denne rekkefølgen: AM – FM – Aux – iPod. DAB, som jeg bruker, kommer som nummer 5 eller 6, avhengig om Bluetooth er på eller ikke på mobilen. AM er først!? Det er jo knapt fysisk mulig å høre på AM i Norge. Uansett, før jeg rekker å trykke på DAB, har bilen satt i gang musikken igjen og byttet skjermbilde. Og 50 prosent av de gangene dette skjer, er det mens jeg hører på nyheter.
Men det aller verste tilfellet: Jeg plugger i telefonen, setter bilen i revers og bruker ryggekamera mens jeg rygger. Altså, jeg ser på skjermen i bilen, ikke bakover. Så begynner musikken å spille og skjermbildet erstattes med første sang i biblioteket. Multimedia-anlegget har null respekt for hva jeg velger! Og enda verre, det er mye viktigere å vise hvilken låt som spilles, enn hva som skjer bak bilen når jeg rygger!
2. Bil i fart og DAB-radio:
Bilen er nøkkelløs, dvs det er en knapp på dashbordet for å skru bilen av og på. Dette er en hybridbil, så det er ingen funksjon for å starte motoren. Bilen er enten av eller på. Nå og da krasjer DAB-radioen. Det nytter ikke å skru av og på multimedia-anlegget, for det skrur bare av og på skjermen. Dette er som en dårlig Windows-vits, for det eneste som hjelper, er å skru bilen av og på. Men du kan ikke skru av en Toyota i fart, bilen må stå stille. I utgangspunktet, da. Trykker man intenst på power-knappen vil bilen til slutt skru seg av. Nå har du et nytt problem, for da forsvinner servo på ratt og brems. I tillegg er Toyota slik konstruert at bremsen må holdes inne for at powerknappen skal skru motorsystemet på. Men ikke bare det, bilen må også stå stille! Så nå kjører du uten ratt og bremser, og det er ikke mulig å få det på igjen før bilen har stoppet. Hvor er logikken? Jeg kan skjønne at bremsen må være inne, slik at bilen ikke begynner å kjøre av seg selv fordi avkommet i passasjersetet på død og liv må trykke på knappen. Men som regel starter man bilen når den står stille. Hvorfor kreve at den skal stå stille!
Å velge audio-kilde er en merkelig greie, spesielt når man aldri velger noe annet enn DAB. AM er umulig å bruke i Norge. FM velger man bare dersom DAB ikke er tilgjengelig. Og hadde jeg plugget i en iPhone, ville DAB-valget bli skvist ned til neste side. Som reiser et nytt spørsmål: Med så mye plass, hvorfor begrenser man seg til fire alternati-ver om gangen!?Nok et eksempel på sløsing av plass: Her er det mye tomrom som kunne ha vært brukt bedre. For hvorfor skal forhåndsvalg være begrenset til 6 stasjoner? Dette var nok for 20 år siden, da valgene måtte kobles til fysiske knap-per. Men i dag – når man har en så stor skjerm?
3. GPS:
Jeg blir bare deprimert ved tanken.
Ideelt sett skal man ikke fikle med mobil eller GPS mens man kjører. Radio og CD er tillatt, merkelig nok. Uansett, når man er alene i bilen blir det til at man programmerer GPSen selv. I fart. Brukergrensesnittet er så dårlig at passasjerer nekter å ta i det uansett. Og det er helt uaktuelt å stoppe.
Når bruker man GPS? Jeg har to eksempler: 1. Jeg vil vite hvor lenge det er til jeg er fremme eller, 2. Jeg vet ikke hvor jeg skal. Nummer 1 gjelder som regel til steder jeg allerede har vært, så jeg velger ankomststed fra historikken. Den virker faktisk ganske bra. Men før noe havner i historikken, må man gjennom nummer 2. Da må du fylle ut land, postnummer/-sted, gate. I den rekkefølgen. Land endrer man sjelden, så den er grei. Men postnummer eller sted? Der er jeg sjanseløs med mindre personen bor i Oslo. Selv i hjembygda er det håpløst. Sandviksveien er i Sandvika, ikke sant? Det fungerer helt fint helt til gatenummer skal tastes inn. Da må du vite om gatenummeret ligger i Sandvika eller på Slependen. Veldig lett å vite når du aldri har vært der før.
Og bare glem å finne et sykehus. Jeg måtte kjøre faren min til sykehuset ved en anledning. Situasjonen var ikke livstruende, så det ble til at jeg kjørte ham fra Oslo til Fredrikstad sykehus, som er nærmest der han bor. Å kjøre dit er ikke noe problem, det er bare å følge skiltene på veien, i tillegg til at faren min vet veldig godt hvor det er. Men det hadde vært fint å vite når man er fremme. Skal vi se, hva er postnummeret og gateadressen til sykehuset i Fredrikstad igjen? Det finnes en søkefunksjon, men da må du først vite i hvilken av 50+ kategorier man finner sykehus…
Å legge inn GPS-adresse må skje i denne rekkefølgen: 1. By eller kode 2. Gate 3. Nummer Dette gir to problemer: Kjenner du ikke byen eller post-nummeret, kommer du ingen vei. Hvis gaten går over flere postnummer, og du velger feil, får du ikke lagt inn gatenummeret.Eksemplet her er Sandviksveien som går over to post-nummer, Sandvika og Slependen. Jeg forsøker å legge inn adressen til Pizzagutta som ligger i nr 233. For meg er det opplagt å velge Sandvika som postnummer/-sted.Sandviksveien 233 ligger visst ikke i Sandvika. Men hvorfor må jeg ta stilling til det? Jeg har funnet rett vei!Og når man først krever postnummer, bør databasen være riktig. 1300 er opplagt et postnummer for Sandvika, men det finnes ikke engang!1300 Sandvika finnes ikke…
Den enkleste måten å programmere en GPS i en Toyota? Søk på Google maps på telefonen din. Så kan du taste inn postnummeret…
Thomas»
Har du noen morsomme eller dødsirriterende eksempler på når teknologien ikke forstår deg? Del dem gjerne – send din liten historie og kanskje bilder til darija@darijasart.com så lager vi sammen en samling av frustrasjoner på blog.darijasart.com.
Tekst og bilder: Darija Sapozenkova-Hauge, Thomas Eyde.
Darija Sapozenkova-Hauge, senior interaksjonsdesinger i CiberThomas Eyde, senior utvikler i Ciber
Etter å ha vært på kurs om universell utforming (uu) ved MediaLT, fikk jeg inspirasjon til å snakke mer med en av kursholderne – Morten Tollefsen – og videreformidle hans tips for å lage tilgjengelige websider. Morten er ikke en politisk person som sier at alle skal være snille med hverandre. Han er en blind programmerer som mener at det som forbedrer brukeropplevelsen for ham, gjør det for andre brukere også.
Er du klar over at alle web løsninger skal følge kravene om universell utforming innen 1. januar 2021?
«IKT-løsninger i Norge skal være universelt utformet. Dette gjelder nettsteder og automater. Både private og offentlige virksomheter, lag og organisasjoner må følge regelverket. Alle nye IKT-løsninger som utvikles må være universelt utformet fra 1. juli 2014. Eksisterende løsninger skal følge kravene om universell utforming innen 1. januar 2021.»
DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT)
I denne artikkelen lærer du om uu, utfordringer rundt god brukeropplevelse og du får tips for å gjøre websidene dine tilgjengelige. Jeg vil bare ønske deg lykke til med å implementere alt som skal til for å gjøre sidene best mulig for flest mulig (universell utforming).
BEGREP:
Universell utforming (uu): er et begrep innen samfunnsplanlegging, design, arkitektur, tjeneste- og produktutvikling. Idéen bak universell utforming er å utforme samfunnet slik at så mange som mulig kan delta aktivt, uavhengig av funksjonsevne. Målet er at universelt utformete løsninger skal kunne brukes av alle, slik at spesialløsninger unngås.
Tilsyn for universell utforming og IKT: statlig organ som veileder deg på uu-problematikken, https://uu.difi.no/
Web content accessibility guidelines (WCAG): Retningslinjer for tilgjengelig webinnhold inneholder en rekke anbefalinger for hvordan webinnhold kan gjøres mer tilgjengelig. Innholdet kan gjøres tilgjengelig for flere personer med nedsatt funksjonsevne, blant annet blinde og svaksynte, døve og hørselshemmede samt personer med lærevansker, kognitive funksjonsnedsettelser, nedsatt motorikk, talevansker, lysfølsomhet og kombinasjoner av disse. Når retningslinjene følges, vil webinnholdet ofte bli mer brukervennlig generelt. Likevel er det viktig å skjønne at WCAG ikke er en standard som sikrer brukervennlige nettsider – det er en standard som skal sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan bruke nettsidene.
WCAG 2.0 standarden: Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger stiller krav om at nettsider må oppfylle 35 av de 61 suksesskriteriene i standarden Retningslinjer for tilgjengelig web innhold (WCAG) 2.0. Les mer på: https://uu.difi.no/krav-og-regelverk/wcag-20-standarden
Web Accessibility Initiative Accessible Rich Internet Applications (WAI-ARIA): I stedet for å fortelle utviklerne hva de ikke kan gjøre, så gir ARIA teknologi utviklere mulighet å lage rike webapplikasjoner. ARIA er også svært enkelt å implementere. http://www.w3.org/WAI/intro/aria
– Hvordan ble du spesialist på universell utforming (uu)? – Jeg begynte med teknologi da jeg var 6-7 år og programmerte veldig tidlig med Commodore 64. På Universitetet tok jeg informatikk og andre realfag. Hovedoppgaven handlet om å presentere samme data på veldig forskjellig måte – med Windows, DOS, kommanadogrensesnitt og menyer, dialogbokser og sånt. Så da var jeg jo alt i gang med uu, fordi man kan oppnå det samme med forskjellige teknikker. Etter hvert har jeg blitt mer og mer interessert i brukergrensesnitt og brukeropplevelse, men jeg synes fortsatt det er veldig morsomt å jobbe med koding.
Jeg har ikke alltid vært blind, men jeg ble født svaksynt. Det er nok mye av grunnen til at jeg har blitt interessert i universell utforming. Jeg har alltid vært engasjert i handikap-idrett og kjenner andre med spesielle behov. Det har vært utrolig viktig for at jeg har lært så mye om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Men jeg er programmerer og teknikker, ikke en sånn politisk synser som synes uu er riktig og vi skal være snille med hverandre. For meg er det en personlig utfordring å ta høyde for at mennesker er forskjellige. Teknologi er fantastisk, for gidder du å være kreativ, har du nok kunnskap, og er du i stand til å kommunisere med sluttbrukere kan du få til utrolig mye bra.
– Du er helt blind – er det sant? Jeg skjønte ikke det på kurset, kanskje fordi jeg var koblet via Lync… – Morsomt, skriv at du ikke skjønte det. Jeg har vært helt blind siden jeg var 30!
– Hva er WCAG 2.0 og hva er uu? – Begrepene henger sammen men er likevel faglig veldig forskjellige. WCAG er lovpålagt og målbart, det er retningslinjer som handler om å ikke ekskludere noen fra å bruke web. Mens idéen bak uu er at det skal være brukervennlig for så mange som mulig. Eksempelvis, så handler WCAG om å ha god nok kontrast mens uu gjør at det faktisk er visuelt forståelig for alle og brukerne er fornøyd.
– Det er lovpålagt å følge WCAG fra 2021. Bør alle websider redesignes? – Alle nye web systemer der det gjøres store endringer skal følge WCAG allerede nå. DIFI, tilsynsorganet, sier at det nok er veldig få web-systemer som er statiske. Web forandrer seg ganske mye. Men ja, alle må følge de retningslinjene.
– Hva med privatsider som porteføljesider – må man betale bøter hvis man ikke innfrir WCAG? – Det er ingen forskjell på privat og offentlig, loven er den samme for alle. Men det er klart at tunge seriøse websider er mer utsatt for at noen kan sende inn klager: nettbutikker, offentlige myndigheter, flyselskaper, banker og aviser. Jeg tviler på at noen vil klage på nettsidene til en kunstner som legger ut maleriene sine. Men WCAG-retningslinjene er laget også for bittesmå nettsteder, og det er ikke vanskelig å følge reglene.
– Hvordan går man fram hvis man ikke er en programmerer? – Universell utforming og tilgjengelighet handler om mennesker og det er ikke noen eksakt vitenskap. Det er ikke krav til å gjøre ting på en spesiell måte. Det finnes en del verktøy og hjelpemidler som kan gi oss beskjed om opplagte feil og ting vi bør sjekke.
Sjekk gjerne font mot bakgrunn på din webside – er det lesbart nok? Contrast checker viser oss at fargene #333333 og #999999 mot hverandre gir for dårlig kontrast for å oppfylle WCAG-kravene.Ogfs startside, evaluert med WAVE-tool. Her mangler det blant annet alternativ tekst på det lille bildet i venstre hjørne.
– Det finnes ferdige universelt utformede maler på bl.a. WordPress? – WordPress er en av de bedre publiseringsløsningene, men du kan lage noe fra helt utilgjengelig til noe som er veldig bra og universelt utformet. Men en ting er rammeverket og en annen ting er det du selv lager – brukergenerert innhold. Og hvis du ønsker å drive med uu og velger en WordPress mal – sjekk om malen har brukbar kontrast; bruk overskrifter riktig; putt på alternativ tekst på viktige bilder og lenke på bildene. For en blog laget med et all right WordPress kreves det ikke så mye før du kan kalle det for en universelt utformet webside.
– Hvordan «leser» en blind man tekst på web? – Jeg bruker en kombinasjon av blindeskrift (punktskrift) og lyd, litt avhengig av hva jeg skal gjøre. Jeg bruker mest lyd hvis jeg bare skal lese en artikkel eller velge en lenke. Hvis jeg lager html, så bruker jeg punktskrift – spesial-utstyr som viser en linje av gangen. Lyden er der hele tiden, programmet som leser opp og viser punktskrift kalles for skjermleser. Du må installere den på Windows, men på Mac og IOS ligger den innebygd. Hovedprinsippene i forskjellige browsere er akkurat det samme.
Punktskrift-utstyr koblet til tastatur
– Hvilke browsere og hvilket utstyr foretrekker du? – Når nettleseren henter inn en nettside, gjør den et http-kall, henter innholdet, legger det inn i DOM (document object model) og da kommer skjermleseren inn og jobber. Så det spiller ingen rolle for meg om det er Firefox eller Internett Explorer. Og jeg har ingen desidert favoritt.
– Hvilke sider er godt utformet og hvilke er ikke så lette å navigere i? – Felleskatalogen er et eksempel på et nettsted som fungerer bra. Jeg hører et ord om gangen og leser 2-3 punktskrift tegn om gangen. Det å møte en avisside på nettet er ganske voldsomt. Det kan være mange hundre lenker på forsiden og hauevis av artikler, ingresser og overskrifter. For meg kan det ofte være enklere med iPhone apper. Så Aftenposten er all right, men samtidig kunne jeg foreslått mange forbedringer. Det er forbedringer jeg mener ville heve kvaliteten på Aftenposten for alle!
– Blir du forstyrret av reklame? – Ofte veldig forstyrret. Jeg blir aldri trigget av nettreklame og nesten aldri av ingresser. Det hadde vært et veldig interessant prosjekt å forsøke – å lage design-elementer som trigger meg. Jeg tror at det ville trigge alle andre på samme måte nemlig.
– Noen observasjoner på e-commerce fronten? – Komplett.no er veldig bra. Det å jobbe for Komplett er det morsomste jeg har vært borte i de siste årene, og de er veldig åpne for forbedringer.
Men de promoterer ting som jeg ikke ber om, fordi de tror at det selger. Når jeg laster ned produktsider som jeg er interessert i å lese, hopper jeg over til overskriften, for eksempel Sonos play 5, men før jeg får lese om Sonos play 5, får jeg masse andre forslag som «Andre kunder som så på Sonos play 5 også så på Sonos play 3, Sonos jam box, headsett…». For meg ville det selfølgelig vært mye bedre om jeg fikk alt om Sonos play 5 først og så eventuelt fikk beskjed om kundeanmeldelser og hva andre har sett på.
– Hva har du foreslått for Komplett som gjorde utformingn bedre? – Jeg kan nevne et par ting som har gitt kjempestore forbedringer for meg:
På veldig mange produktsider var det 10-15 bilder av produktet. For meg som bruker skjermleser og i tillegg ikke ser bildene, førte det til fryktelig mye støy. Jeg måtte pile meg over 10 bilder med dårlig alternativ tekst eller kanskje helt lik alternativ tekst. Vi har gjort slik at på skjermlesere vises det bare en lenke «Flere bilder av Sonos play 5». Så jeg har fortsatt mulighet for å sende lenke til et konkret bilde til dattera min og spørre, tror du den høytaleren hadde passet i stua vår? Bildene kan pakkes i en div tag som får en spesiell egenskap som f. eks. ARIA hidden = true. Dvs. man kan legge på en egen label som kun skjermleseren viser.
– Hva er ARIA? – ARIA står for accessible rich internet applications, og det er en standard som man kan bruke for å kode litt rikere funksjonalitet, slik at det blir tilgjengelig for skjermlesere. Det handler i stor grad om å legge til egenskaper som gjør at hjelpemidler fungerer bra.Hvis du designer en veldig pen knapp som er mye finere enn standard html,putt div-tag eller t-tag på den knappen, slik at skjermlesere skjønner at det er en knapp. Hvis en egendefinert knapp bare funker med mus, kan ARIA hjelpe slik at knappen blir tilgjengelig for bruk av tastatur og skjermleser.
– Det mange fordeler ved å ha universelt utformede sider. Det øker blant annet trafikken fra søkemotorer med 30 prosent, og reduserer nedlastingstiden for siden med 75 prosent. – Ja, Bing og Google er døve og blinde. Hvis du for eksempel har et bilde med god alternativ tekst: Morten Tollefsen på sørfebrett i California, vil Google peke på bildet på web-siden din enten du bruker Morten Tollefsen, surfing eller California og særlig hvis du søker på Morten og California. Har du ingen alternativ tekst på bildet, får du ingen treff.
– Når du leser websiden, hvordan vet du at det er bilde? – Skjermleseren sier «grafikk» eller «bilde». Et av WCAG-kravene er at det som ikke er tekst – bilde, animasjon, video – skal ha alternativ tekst. Søkemotorene strukturerer og forstår sider på samme måte som skjermlesere.
– Du nevnte på kurset, og jeg er helt enig med deg, at det å ha god struktur på webside er veldig viktig? – For meg som får med meg så lite av gangen, er det fint om siden er delt inn i logiske deler. Menyer er fint og også hvis hovedinnholdet er strukturert med H1-tag på overskrift og H2-videre. Da navigerer jeg kjapt. H2 ville gi meg indikasjon om at jeg fortsatt er på hoveddelen, som på kapittel 1 i en bok. Leser jeg videre og kommer til H1 igjen, betyr det at jeg er kommet til et nytt kapittel. Så det er fint når H2-tagger hører til H1 og H3 til H2 og så videre. H2-meny-skrift kan være mye mindre enn H2-artikkel. Skjermleseren viser ikke hverken størrelse eller farge, med mindre jeg eksplisitt sier Kan du lese størrelsen og skrifttype på denne skriften.
– Hvordan leser du et filter på e-commerce-butikker? – Om søk er lagt opp riktig, er det veldig fint for meg. Blant de forbedringene som jeg har foreslått når det gjelder filtre, er bedre måter å sortere på. Vanligvis er sorteringen stigende eller synkende. Jeg ønsker eksplisitt «Sortert på pris, dyreste først».
Men vanligvis når jeg velger pris, får jeg default: billigst først. Dvs. at hvis du søker på iPhone 6s, får du ladere og kabler først. Når jeg velger sorter etter pris, vet ikke jeg hvilken vei det er sortert, så jeg må ned og lete i listen for å finne det ut. Da går jeg opp igjen (og husk at jeg ser bare 1 ord om gangen) og velger «Sorter på pris» en gang til.
– Finnes det noen statlige sider som er gode for deg å bruke? – Web forandrer seg over natta. Det jeg kan si, og det gjelder mange statlige sider, er at de ganske ofte er tilgjengelige – de følger WCAG. Men de er ikke universelt utformet. Jeg kan finne WCAG-feil overalt, det klarer jeg. Men det helt uinteressant for meg. For det er brukeropplvelsen som teller. NAV følger WCAG-krav. Før var deres sider helt katastrofalt dårlige, men nå har de blitt bedre.
Men jeg lurer på: tilfredsstiller NAV de brukerne de er der for å betjene? For blinde, for psykisk ustabile, for alle som er på attføring – det er altfor komplisert.
Det er sterkt svaksynte eller blinde som trenger førehund. Hvis jeg søker etter førerhund på NAV, kan jeg prøve å bruke navigasjonsstrukturen for å finne skjema for hund. Det gir jeg fortsatt opp, selv om siden er blitt litt bedre. Så jeg søker på «førerhund» istedenfor og finner skjemaet rimelig greit. Da kommer jeg til et pdf-dokument som er helt utilgjengelig og jeg må ha hjelp for å fylle det ut. Da fyller ikke NAV rollen sin. Det er et problem på en del statlige og kommunale sider hvor nettsiden er en søkeplatform/tjeneste for å hjelpe deg over til dokumenter. Der er det ingen WCAG-krav og dokumentene er ikke tilgjengelige for meg. Det er for mye fokus på nettsidene og for lite fokus på dokumentene.
BØKER:
A web for everyone, av Sarah Horton og Whitney Quesenbery, 2013. Glimrende og enkel å lese bok om design av tilgjengelige bruker opplevelser.
Web og universiell utforming, av Morten Tollefsen, utgitt av Universitetsforlaget, 2013. Norsk bok for nybegynner på uu fronten.
Web accessibility: Web standards and regulatory compliance, 2006, utgitt av Friends of ED, 2006. Teknisk bok for avansert bruker som vil forstå uu og lage tilgjengelig innhold, teste mot WCAG kravene og mye mye mer.
Oppskrifter for font-styling for responsiv design og tips om gratis webfonter.
Når vi lagde web sider i gamle dager, brukte vi fonter vi hadde til rådighet på maskinene våre: Arial, Verdana, Helvetica… Times New Roman og Comic Sans var også tilgjengelige for alle, men det ga dårlig lesbarhet. Til tross for at vi designere kunne se alle mulige fonter på Mac-ene våre, var det kun vi som kunne se dem. De andre så nettopp Time New Roman eller hva det var som var definert som default. Man kunne også bruke all verdens fonter hvis web-siden var laget i Flash, men sånne sider funker ikke på mobil i våre dager. Man kunne også lage en font som et bilde, men det tar tid å laste ned og det er et hinder for universell utforming og søkemotorer.Det har skjedd mye med webfonter siden da. Nå er det plass for mer kreativitet og funksjonalitet og det koster ikke all verden å kjøpe en web font. Og ikke bare det – det fins mange gratis webfonter som funker bedre enn gamle veteraner. Og de funker på alle digitale flater. Så det er bare å begynne å utforske!
Da skal vi bare legge til at det er ikke bare bare å definere fonter for web. Man må finne riktig font, tenke på styling, skjermstørrelser og type enhet. Om veien fram til webfonter forteller to spesialister fra bransjen: Geir Arne Brevik og Alexander Fjelldal. Les og bli litt smartere med web.
Eksempel på font styling fra Material designEksempel på web font styling fra Material designDarija er senior interaksjonsdesigner i IT-konsulentselskapet Ciber og fast spaltist i TgM.
Geir Arne Brevik, front-end utvikler i Making Waves.
Geir Arne Brevik
– Hva er webfonter? – Tidligere fungerte bare de fontene brukeren hadde på sin maskin – som Helvetica på Mac og Arial på Windows – på web. Ellers kunne man lage bilde av tekst, men det kan ikke kobles til et publiseringsystem og du kan ikke klippe og lime fra en sånn tekst. Det som har skjedd med webfonter nå, er at fonten følger med nettside på samme måte som bilder følger med. Så i teorien kan man bruke hvilken som helst font. Men det er bare i teorien.
– Hvilke gratis webfonter kan du anbefale? – Det finnes noen alternativer. Google har Google Fonts – mange gratis fonter å velge mellom. Fontene blir tilgjengelige ved at du setter en liten kodesnutt som henviser til den aktuelle fonten i html-dokumentet ditt.
– Hva er grunnen at mange sider fortsatt velger trygge fonter som Verdana, Arial? – Jeg tror det til dels er historiske grunner, at folk velger ut fra hva som var tilgjengelig tidligere. Og så er det et lisens-problem. Det kan ta ganske mye tid å få avklart rettighetene til fonter. Og hvis du har en firmaprofil-font, er det ikke sikkert at den er tilgjengelig som webfont.
Det andre er en teknisk grunn: De som lager fonter må tilpasse fonten for skjerm, ellers ser det veldig stygt ut. De må gå gjennom hele fonten og passe på at den ser bra ut på Windows, Android, iPhone og i forskjellige nettlesere. De må gjøre noe som heter font hinting. Det handler om hva slags skjerm man har og hvor tett det er mellom punktene man kan vise.
– Man får ofte et stor profilprogram der kun én side er dedikert til webfonter. Den viser ofte Arial i 4 snitt. Men det har veldig lite å si for reell bruk på web: Definering av fontstørrelse, linjeavstand, osv for ulike skjermer. – Det er svært tema for seg selv. De funksjonelle kravene til typografi på web er strengere enn på papir, fordi du har så mye større variasjon i bruksområder og skjermstørrelser. Kontrast og lesbarhet er også veldig viktig. En del fonter er laget for skjerm i utgangspunktet. Apple gikk over fra Helvetica som systemfont til en font de har laget selv.
– Hvordan betaler man for en webfont? – Vanlige fonter for trykk er ofte mye dyrere enn webfonter, fordi du betaler per maskin. Det er mange måter å betale for lisensfonter på. Enten frikjøper du fonten og kan bruke den som du vil. Det er ofte dyrt. Men det finnes mange abonnements-løsninger. Den mest kjente er TypeKit. Du får det med Adobes abonnement. TypeKit har tusenvis av fonter som er lisensiert fra Adobes bibliotek og også fra en del andre fontleverandører. Du betaler for antall sidevisninger og domener. Hvis du har en så stor kunde som for eksempel DNB, vil jeg tippe at det går an å inngå helt egne avtaler.
– Har du noen favoritt webfonter? – Valg av webfont er avhengig av flere praktiske forhold. Det ene er at det skal stemme med profilfontene. På en funksjonell side som en nettbutikk eller nettbank er teksten først og fremst grensesnitt-tekst og ikke innhold. Da er noen fonter mye tydeligere enn andre. Åpne i formene, god forskjell på sånne ting som stor I og liten L. Source Sans og Fira Sanser begge gode til grensesnitt-tekst og er gratis. På innholdssider som produktsider og artikkelsider har man mye større frihet og der handler det mye mer om tradisjonelle gode typografiske regler: linjelengde, luft, linjeavstand.
– Hva skal man huske på når man definerer fonter til responsiv design? – Alt er responsiv design nå. Mobil er mer brukt enn vanlige datamaskiner. Hastighetsaspektet er viktig. Veldig store fonter og mange vekter tar tid – fonten kommer saktere fram. Så man bør være obs på det. På Typekit og Google Font kan du velge hvilke tegn man skal laste ned. Da kan du velge bort for eksempel islandske og kinesiske tegn slik at det går fortere. Hastighetsaspektet gjelder ikke for de preinstallerte fontene.
Man må teste særlig på mobil – det går treigere der. Man burde se hvordan det ser ut i praksis – lage en webside hvor man tester fontene og se på forskellige skjermer. Ikke bare sitte på den store dyre Mac-en, men også prøve på en billig Android-telefon. Nettlesere har også noen renderings-forskjeller og man må akseptere at det blir noen forskjell uansett.
– Gode eksempler på lisensfonter? – Utvalget er veldig mye bredere da.Mange designere vil ha ting på akkurat sin måte, så det er viktig å få utvalget. Poenget er ikke at en font er bedre enn andre, men at du får en font som egner seg til det du skal bruke den til.
– Hvis du er ikke kresen, så kan du bruke Arial. Hvis du er mer kresen så kan du bruke en gratis webfont, og hvis du er bedrift, så kan du kjøpe lisensfont? – Kresen er feil ord, men opptatt av typografi. Hvor viktig typografi er i settingen man er i? Typekit.com har 800 gratis fonter, du får 25 000 visninger i månden på en webside. Hvis du betaler 50 dollar i året, som er ikke så mye penger, så får du valget mellom 4 200 fonter, du får 500 000 sidevisninger i månden. Det er ikke nok for DNB, men det er nok for de fleste små bedrifter.
Alexander Fjelldal, kreativ leder i designbyrået Innoventi i Arendal.
Alexander Fjelldal. Fotograf: Håvard Tørå Olsen
– Bruker du webfonter ofte? – Jeg bruker webfonter hele tiden. Men da jeg studerte på slutten av 1990-tallet, var web veldig nytt og umodent. Vi lærte ikke så mye og det vi lærte var ikke så veldig brukbart heller. Webfonter er noe jeg har kommet borti på grunn av min egen interesse – og fordi det er det kundene har behov for nå.
– Ofte får man levert et profilprogram med en kort side dedikert til webfonter. Der står det ofte Arial i fire snitt: regular, italic, bold og bold italic. Det står ingenting om styling, som for eksempel anbefalte font-størrelser til forskjellige skjermer. Eller kanskje det bare står én font – Times New Roman, som egner seg til trykk, men ikke funker så godt på web. Hva bør man gjøre for å få et godt utrykk på web? – Når disse fontene blir nevnt, tyder det ofte på at det er ganske gammel profilmanual og den må videreutvikles. Man bør starte med å finne trykkfontene i moderne webversjon og bestille dem. Jeg kjøper aldri noe som ikke finnes på web nå. Fordi jeg vet at før eller senere skal kunden gjøre noe på web. Fonter som ikke finnes på web er helt uaktuelt.
– Før var det slik at noen ganger måtte man nesten skaffe pirat-versjoner først for å presentere utvalget til kunden og deretter kjøpe den ene som kunden valgte. Kan du teste webfontene før du kjøper dem? – Ja, nå er dette løst. På fontstack.com kan du leie fonter på times- eller månedsbasis og det er kjempebillig.
– Kan du nevne noen spennende webfonter? – Det er helt vanvittig produksjon av fonter nå. Jeg kan ikke anbefale noe konkret, men Fontdeck.com er et godt bibliotek for webfonter. Det er ikke gratis, men du får det du betaler for. Mesteparten av det du får gratis, blandt annet Google Fonts, er ganske dårlig.
Bra nye fonter legges ut hver uke på typecache.com. Typefacts.de og typographica.org legger ut oppsummeringer over de beste nye skrifttypene hvert år.
– Hva kan du anbefale til en som er ikke så kresen på fonter? Arial er ofte brukt på web fordi den funker, den er gratis og alle har det lokalt på maskinen sin? – Da ville jeg gått på Google Fonts og brukt noe fra liste Most Popular. Der har du store solide fonfamilier som Open, Source, Code og Titillium. Det er ikke noe galt med Arial i seg selv, men den er brukt opp. Det er det samme som å bestille kneipbrød på restaurant – du vil ha et godt brød som de har bakt selv.
– Hvordan presenterer du websiden til kunden med riktige fonter? Lager du en prototype? – På den første skissen viser vi Arial eller Helvetica, fordi da handler det om funksjon og prioritering og fonten skal ikke ha oppmerksomhet. Når vi viser skisser på uttryket, da bruker vi fonter. Det er ikke alltid vi må kjøpe fonter. Vi kan bruke Myfonts.com – der kan du velge en font og skrive relevante ord som «Om oss», «Ansatte» og så videre. Da ser du hvordan ordene ser ut, kan ta screenshot og lime inn i Photoshop eller Sketch for å vise til kunden.
– La oss si man har en blogg eller portfolio side og velger Open – en gratis font fra Google Fonts. Men jobben er ikke ferdig ennå. Man må definere fontstyling til forskjellige skjermer: størrelser , linjeavstand, linjelengde, osv. – Da er vi inne på et større tema – design av en responsiv nettside. Hvis man har en blogg på WordPress, bør man se på instruksjoner WordPress har for bruk av Google-fonter. Da skal man bare klippe og lime en kode – veldig enkelt. Bygger man siden fra bunnen selv, så må man først få fonter inn i designet sitt – en liten linje med CSS eller JavaScript. Veldig mange bruker Foundation – et rammeverk å bygge CSS og HTML på. Det er nesten som Lego – ferdig skrevne byggesteiner. Videre er det viktig å finne et riktig hierarki av størrelser: overskrifter, ingress, brødtekst og det er mer vanskelig. Overskriften er viktigst og den må se viktigst ut også.
En typisk eksempel på størrelser: For mobil: 12px brødtekst og 20 px overskrift
For nettbrett: 16 px brødtekst og 24 px overskrift
For desktop: 16 px brødtekst og 30 px oveskrift
Avstanden mellom linjene i brødteksten – typisk 50 prosent av høyden på brødteksten. Hvis tekststørrelsen er 16 px, kan linjeavstand 24px fungere bra. Linjene bør ikke vær lengre enn 2-3 engelske alfabeter, noe mellom 52 og 78 tegn. På mobil kan lineje være cirka like lange.
Når man jobber i Adobe Illustrator det er viktig å huske, at design kan se bra ut der, men i html prototyper så kan det være forskjell på hvordan fontene vises. Man bør teste hele tide på forskjellige enheter og gjerne begynne med mobil.
– Hvordan du tester du webfonter? I Illustrator lager jeg design i 3 forskellige bredder og eksporterer som png. 640 px bredde for mobil, ca 728 pxfor stående nettbrett og 1280 for desktop. Også tester jeg det på telefon, nettbrett og desktop.
Tekst: Darija S. Hauge. Illustrasjoner: flaticon, freedesignfile
Hva er CMS (Content Management System) og hvor brukes det?
Jeg ville lære mer om publiseringsløsninger for web (Content Management Systems). Hvilke CMS-er finnes på det norske markedet, hvordan bør bedrifter velge den riktige leverandøren, og hva skal man passe på? For å få svar på disse spørsmålene snakket jeg med Kent Barwin og Martin Smestad Hansen, som har lang erfaring med digitale løsninger. Kent, The Customer, jobber med bruker- og kundeopplevelse, kommunikasjon og markedsføring, og bistår daglig kunder med valg av teknologi. Martin jobber i kommunikasjons- og teknologiselskapet Itera, som er partner med bl.a. CMS-leverandørene Enonic, EPiServer og Sitecore. I artikkelen lærer du at:
Det finnes både gratis Open Source-leverandører som Umbraco, WordPress, Joomla, Drupal, eZ publish, og lisensbaserte CMS-er – Sitecore, EPiServer, Adobe.
Du kan oppnå lignende sluttresultat med både Open Source og lisensløsninger.
Du bør kanskje velge CMS ut ifra behovet, men også vurdere løsninger som er bygget på en teknologi du eller ditt interne IT-miljø har kunnskap om.
– Hva er en CMS? (Kent) – Hvis jeg skriver innholdet mitt direkte i en HTML-fil, bruker jeg ikke CMS. Men, i det øyeblikket det er et verktøy på webserveren som gjør at den teksten jeg skriver blir publisert, så kan du kalle det for CMS. Det norske navnet publiseringsløsning er litt misvisende fordi de siste ti årene har CMS-ene blitt mer og mer til platformer for å forvalte innhold og ikke i utgangspunktet å lage nettsider. Vi snakker ofte om rene webutviklingsplatformer som for eksempel Sitecore, som er en plattform for administrasjon av innhold som skal ut på web, men som også skal ut på e-post og andre steder. Det som skiller dyrere lisensløsninger fra Open Source er primært mengden av verktøy som er integrert i tillegg til det å lage rene websider. F.eks. verktøy for å personalisere innhold basert på hva brukeren gjør, eller integrerte e-handelsverktøy, eller muligheten for ferdig integrasjon med andre systemer som økonomi eller CRM.
– Hvilke type CMS løsninger brukes i Norge? (Martin)– De tre vi jobber mest med er EPiServer, et svenskt selskap som er spesielt store i Sverige og Norge. Danske Sitecore er større på verdensbasis, men mindre i Norge og Sverige. Norske Enonic er også noe mindre. Open Source løsninger som brukes mye er WordPress, Drupal, Umbraco, Joomla, eZ Publish og en mengde andre mindre løsninger. Noen vil også ha med Microsoft SharePoint, men da er vi mer over på en samhandlingsløsning.
Du kan gruppere CMS-ene på forskjellige måter. En måte å gjøre det på er å se på hvilken teknologi løsningen er bygget på. EPiServer, Sitecore og Umbraco er bygget på .NET(Microsoft-teknologi). WordPress, eZ Publish, Drupal og Joomla er bygget på PHP. Mens Enonic er bygget på Java. Dette kan ha noe å si når din organisasjon skal velge CMS. Hvis du har et internt IT-miljø som er bygget på en viss teknologi, så kanskje du velger en CMS som passer inn i det.
– Hva er de sterke og svake sidene til de forskjellige CMS-ene? (Martin) – Forskjellige CMS egner seg til forskjellige ting avhengig av størrelse og kompleksitet på siden du skal produsere. Da snakker jeg om både det du ser som nettside og organisasjonen som skal vedlikeholde innholdet. Hvis det er mange som skal jobbe sammen så trenger man funksjonalitet for det.
Høyt oppe i næringskjeden finner man plattformer som Sitecore, EPiServer og Enonic. De er, som Kevin sier, mer enn publiseringsløsninger. Drupal og eZ publish begynner også å bevege seg oppover på kartet. Også har man enklere løsninger, som Webnodes, Umbraco, Joomla og WordPress. Sistnevnte har blitt ekstremt populær som CMS, til tross for at den i utgangspunktet er en blog-plattform.
De mest omfattende systemene har ulike lisensmodeller. Disse kan tilpasses kundens behov, men du kommer raskt opp i et sekssifret beløp for førstegangskjøp. Deretter har man gjerne en lavere, årlig abonnementskostnad for løpende oppdateringer.
– Er disse systemene under kontinuerlig forbedring? (Martin) – Ja. På Open Source-løsnigner har du gjerne mange utviklere som bidrar inn og driver utviklingen fremover. Fordi det er mange som har investert tid og kompetanse i systemet. De lisensbaserte løsningene har en mer styrt og markedsdrevet utvikling.
– Er det mye vedlikehold for CMS-løsninger? Er man helt bundet til systemet? (Martin) – Ja, det kan du si. Det er relativt omfattende å bytte CMS-system. Men hvor stor jobb det er å oppgradere et system, varierer også fra system til system og fra versjon til versjon. Skulle du oppgradere EPiServer fra 5 til 6 så var det ganske omfattende, men nå kommer det løpende oppdateringer som gjør at det går mye greiere. Etter at et nettprosjekt er ferdig, starter en forvaltningsfase: da har man gjerne en løpende avtale, både med teknisk leverandør og CMS-leverandør.
– Kan du si noe om e-handel løsninger? (Kent) – På det området har Open Source kommet ganske langt. Gratis plugin-en WooCommerce brukes veldig mye på WordPress. Alternativt, finnes det rene hostede shoppingløsninger som Shopify som er abonnementbasert. Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell på sluttresultatet med lisens vs. Open Source-løsninger. Med lisensløsninger har leverandørene ansvar for at løsning fungerer. Med Open Source løsninger kjøper du tjenester eller utvidelser fra forskjellige leveandører.
– Har du vært borte i et prosjekt med mange systemer som skal integreres med hverandre og med ny CMS? (Kent) – Oftest, spesielt i netthandel, har du et økonomisystem som holder orden på varelager og et CRM-system som holder orden på kundedata. Det er ganske dyre og komplekse systemer, så man må ta hensyn til dem og se på hvilke platformer som er brukt. Har du SAP, som består både av CRM, økonomiløsning, logistikksystem og datavarehus – ting som kan ha kostet hundre milioner – da velger du en platform som integreres lett i SAP. Ideelt sett burde man ha en slags webservice som sørger for at hvis jeg kjøper noe i webbutikken gjøres den handelen direkte i økonomisystemet, slik at økonomisystem og varelagere på nettbutikken er oppdatert samtidig. Hvis det ligger et litt gammeldags økonomisystem bak, må man ofte lage et mellomlager. Da eksporterer man med jevne mellomrom varelager, priser, varekatalog til en database, som gjerne er laget direkte i netthandelsløsningen.
– Med ny CMS: løser man problemer eller lager ekstra problemer? (Kent) – Det er avhengig av eksisterende system. Mange CMS-er er bygget på en måtesom gjør det uproblematisk for den å forholde seg til en webservice som jobber direkte med varekatalog eller økonomisystem. I mange tilfeller må man gjøre en diger oppgradering, skrive mellomlagringene eller få webservicer på økonomisystem, CRM eller andre fagsystemer. Og det koster mest penger. Så det å lage webservice er ofte uavhengig av CMS fordi det ofte gjøres utenfor CMS (for eksempel i Java eller .NET).
– Hvordan tilpasser man CMS-systemet til bedriften? (Kent) – Man velger en hovedleverandør, som EPiServer, Sitecore eller Umbraco. Så skaffer man seg en pakke med plugins i tillegg. Det man har gjort de siste 3-5 årene er å bygge det vi kaller en stack, hvor man setter sammen et sett med verktøy. Da tar man WordPress, legger gjerne Boostrap (et verktøy for å styre det visuelle) på toppen og så benytter man kanskje noen ferdige biblioteker/plugins fra forskjellige leverandører. Så man bruker minst 2-3 forskjellige verktøy for å sette opp webløsningen.
– Hvilken CMS system bør man velge? (Martin) – Analyseselskapet Gartner kommer en gang i året med en rapport som heter The magic quadrant for web content management. De analyserer CMS-er (de kaller det for WCM – web content management) og finner styrker og svakheter ved dem. Denne analysen er mest relevant for store, internasjonale enterpriseløsninger, og særlig det amerikanske markedet. Et godt råd er å ha en lokal leverandør som du kan ha fysiske møter med, og som er kjent med det norske markedet. Noen av de løsningene som er mye brukt i Norge er også anbefalt i Gartner-rapporten fra 2015. Der har du for eksempel Sitecore, EPiServer og Acquia, som leverer enterpriseløsninger og teknisk støtte på Drupal.
Skal man velge en CMS: Velg basert på funksjonaliteten du trenger. Ikke pris, men behov. Jeg råder som regel oppdragsgiverne mine til å kjøre et forprosjekt der vi får kartlagt behovene på en grundig god måte før man velger CMS. Det kan også være at du har kompetanse på en gitt løsning, og at det derfor ikke vil lønne seg å bytte system. Velg et system som støttes av mange leverandører. Da blir du ikke låst til én leverandør. Velg også en en lokal leverandør som du har tro på.
Kent Barwin, The Customer, jobber med bruker- og kundeopplevelse, kommunikasjon og markedsføring, og bistår daglig kunder med valg av teknologi. Martin Smestad Hansen, kommunikasjons- og teknologirådgiver i Itera Gazette. Darija S. Hauge, foto: Margrete Myhrer. Darija er senior interaksjonsdesigner i IT-konsulentselskapet Ciber og fast spaltist i TgM.
Tekst: Darija S. Hauge, Illustrasjoner: freepik.com
John Eivind Hallén
Shortcut var tidlig ute med design for mobil. De lagde den første virkelig nyttige appen for meg på den tiden – Ruters reise-app. John Eivind, tidligere designer, nå daglig leder i Shortcut forteller hva det er viktig å huske på når man designer apper.
– Når velger kundene å lage en app framfor en mobil-vennlig webside?
– Det handler om innholdet og hva du kan gjøre med det. For eksempel har ingen lyst å ha informasjon om Shortcut som app på sin telefon. Da er det mest naturlig at det er en webside. Men det å kunne sjekke rutetider på buss og trikk på telefonen sin, det er noe man ønsker. Forskjellen er at det ene er statisk kataloginformasjon, men den andre er et verktøy du kan gjøre noe med. Og verktøy ønsker man ha på telefonen sin.
– Det koster mye å lage en app, så det er en vurdering vi tar sammen med våre kunder – hvor de ønsker å være. Ruter Reise finnes på Windows, Android og iOS. Mens vi har laget andre apper som ikke finnes på Windows, og til og med noen som finnes bare på iOS.
– Går mesteparten av tiden på utviklingen?
– Ja, men det er ganske stor designforskjell også. Vi designer unike apper for hver platform. Man har forskjellige vaner når man bruker forskjellige telefoner. På Android er det vanlig å ha hamburger-meny oppe til venstre. Mens på iOS skal man skal helst ikke ha en hamburger-meny, men man skal ha et sort felt nederst med ikoner. Det er en del små forskjeller i hvordan man søker, henter opp kart, sender mail, osv. På iOS ligger søk-ikonet ofte i menyen eller du drar ned en søkemeny, mens på Android har den alltid vært plasser i hovedmenyen. Hvis du gjør det på Android-måten på iOS, vil iOS eiere synes at det ser dumt ut, og hvis du gjør det på iOS-måten på Android, så vil alle Android-brukere være sinte og si «æsj, dette er bare en iPhone-app». Og på Windows er det helt annerledes. Der har man ikke menyer på den måten i det hele tatt, der har man forside med panoramabilde hvor du kan bla mellom forskjellige hovedsiter og fordype deg i hver av dem. Så det er veldig viktig, at vi designer dette forskjellig.
– Hva bruker man tid på ved design av en app?
– Det tar minimum tre månder å designe en app. 3-6 mnd er ganske vanlig, og også opp til et år. Veldig mye av jobben man gjør som designer, er å finne ut hvilket innhold som skal være med i appen, og like viktig, hvilket innhold som ikke skal være med i appen. En tommelfingerregel at jo mindre en app gjør, jo bedre gjør den det. Det er derfor veldig mange firmaer har flere apper – Facebook, Google, osv. Det fungerer ikke så godt å plassere alt i én app. Så målet vårt er at en app skal gjøre få ting så vi spør kunden hva som er det aller viktigste. Også spør vi brukerne – målgruppen for appen: Hvis du kunne velge en av de to funksjonene, hva hadde du valgt? Så jobber vi ganske mye for å finne ut hvilket innhold kan vi ta vekk.
– Hvor finner dere testbrukere?
– Det varierer. Vi bruker et selskap for testing. Vi har også vår egen vennekrets som vi har kontakt med gjennom sosiale medier. Det finnes veldig få eiere av Windows-telefon, så der har vi egen gruppe på Facebook som vi bruker. Med iPhone-eiere, kan vi bare gå ut på gata og spørre folk. Eller kunden spør sine kontakter. Så vi tester både for å finne innholdet og designet. Vi tester skisser, men det mest spennende testene er når vi har ting i produksjon.
– La oss si vi bruker en måned på å få den første skissen ferdig og få kartlagt hva den skal inneholde og hvordan den skal se ut. Og så bruker et par månder til på noe som kan testes live. da er det ennå ikke godt nok integrert med de andre systemene og bugs er ennå ikke fikset og det gjenstår mye arbeid før appen er lanserbar.
– Hvilke programmer bruker dere for design?
– Sketch er det vi bruker. Litt Illustrator innimellom fordi vi bearbeider logoer og sånt. Vi er early adapters, og vi gikk 100 prosent over til Sketch for halvannet år siden. Vi ønsket et designprogram som gjorde det enklere å eksportere grafikk i flere formater. Spesielt Android krever ganske mange størrelser på grafikken. Og da er det smart å bruke vektorgrafikk og ikke pikselgrafikk. Photoshop er bare piksler.
Sketch er det første profesionelle designverktøyet som er laget for å jobbe digitalt så, det er laget for at man skal kunne eksportere til alle Android- og iOS- formater også videre. Du kan bare dra inn en pdf eller jpg i Sketch og så lager den vektorgrafikk ut av det. Det koster penger, men i forhold til Photoshop, er det nesten gratis.
I Shortcut har både utviklere og designere Sketch. Vi elsker det. Vi har ikke sett oss tilbake. Vi er ferdig med Photoshop. Det går ikke an å designe noe i Sketch som man ikke kan gjøre til css og html-kode, så alt du designer kan du bare markere, høyreklikke og eksportere til css – du får fargekoder, boarders, radius, typografi.
– Hva bruker dere for å vise flyten?
– Det er en webtjeneste vi bruker som er fantastisk bra og gratis med fem prototyper – invisioapp. Vi bruker det til å presentere både for kunder og våre utviklere.
– Nå har du vært noen år i app-businessen. Du ser sikkert forskjell på hva man forventet fra en app før og hva man forventer nå?
– Da vi begynte, var vi de første som lagde en app. Det var Ruter-appen. Det var kult med apper, men ikke nødvendig. Vi har alltid jobbet med ganske store kunder, men det var aldri markedsavdelingen eller produktavdelingen som var interessert, det var gjerne en person som var ildsjel og så klarte den personen å mase til seg budsjett. Men i dag er apper en viktig del av strategien til alle selskap vi jobber med. Mange av appene vi har lager brukes mye oftere enn web. For eksempel bruker man Ruter Reise oftere enn ruter.no. Vi har også laget mobilbanker, og de forteller oss at 70 prosent av alle banktransaksjoner og banktjenester gjøres gjennom appen og ikke gjennom weben. Så i dag er jo appene blitt en veldig viktig del av det kundene jobber med. I mange tilfeller ble appen hele kunden: Matprat for eksempel, som var en webside, er nesten en app nå. Før snakket vi med 2-3 personer i et selskap, i dag snakker vi med 10-15 personer, og det er mye større og mer omfattende prossesser. Det er ikke like smidig som det var før, men fortsatt er det ikke i nærheten av de svære enterprise-løsningene, så det er kult for oss.
– Er det mye vedlikehold for en app?
– Ja det er det. Vi har vedlikeholdsavtaler som vi krever at kunden skal gå med på, slik at vi får ivaretatt hardware-oppdateringer, nye konvensjoner, nye ønsker man har. Det er kjempeviktig for oss å ha dette avtalefestet. At vi forbedrer appen hele tiden. I det det ser dårlig ut, er alle pengene tapt.
– Har du noen råd til et lite team med hobby-app-skapere?
– Det viktigste er å skope ned, fordi det er veldig tidskrevende å lage en app. Det er svært sjelden at det er god økonomi i den andre enden. Hvis du som privatperson lager en app som gjør noe kult, for eksempel blander værmelding med saldoen fra banken din, så er sjansen liten for mange nok mennesker vil kjøpe den appen til at du tjener penger på det. De aller fleste som lager egne apper tjener ikke penger på det. Vi hører bare gullhistoriene hvor folk ble rike og berømte, som Wordfeude og Candycrush. Jo mindre du investerer av tid, jo tryggere er det. Jo mindre en app er, jo bedre er appen også, så dette er win-win. – Det er det ene. Og det andre er at du må tenke på hvilken kommersiell aktør som har interesse av appen du lage, og snakke med dem. Kanskje de har lyst å betale for utviklingen? Det tar så lang tid å lage kvalitet.
–Hvilke trender kommer i mobil-verdenen?
– Jeg ser at i framtiden blir app helt selfølgelig, nesten uansett hva du gjør. Du får internett på kjøleskapet, I oppvaskmaskinen, på tv, døra, i bilen. Internett over alt. Alle ting kommer til å ha internett i fremtiden. Og det som er helt sikkert er at når alle ting skal være på internett, ønsker vi ikke å ha en fargerik lysende LCD-skjerm på alt vi kjøper. På lamper, sofa, bilder, kjøleskap og verandadør. Derfor kommer displayet til å være en app som snakker trådløst. Når du skal endre innstillinger på kjøleskapet ditt eller skifte ut det rullerende bildet du har på veggen, så kommer det til å være en app som gjør det. Sett med våre øyne: Uansett hva du gjør digital, vil en app være verktøyet du bruker for å administrere det.
Tekst: Darija S. Hauge, Illustrasjoner: freepik.com
Artikkelen handler om design med tanke på mobilbrukere. Jeg snakker med to spesialister i bransjen og finner ut blant annet at:
Det som bare apper kunne gjøre før – kan websider gjøre nå:
Push-varsler, vibrasjon, bevegelsesdetektor.
Det er umulig å lage en kvalitetsapp bare på entuasiasme og tjene penger på den.
Det er trend med spesialiserte apper som gjør én oppgave
Er du teknisk og vil du forbedre en eksisterende webside – sjekk Viewport, Mobile Emulator og Apache Cordova.
Designer du for web? Glem dyr Photoshop! Prøv Sketch! (kun for Mac brukere)
Dette er del 1 av 2.
Johannes Brodwall
Johannes er Principal Engineer i Sopra Steria og ble nylig nominert som Nordic Startup Award Development Hero. Han snakker fra teknisk og forretningsmessig side.
– Design av apper eller av mobilvennlige nettsider? – Det viktige er å ha løsninger som fungerer bra på mobil. Og forskjellige virksomheter vil velge forskjellige innfallsvinkler. For et par år siden var nesten alt som fungerte godt apper. Ulempen med det er at du må designe én app for Android og en for iOS – og hvis man ønsker det – en Windows-app også. Man starter praktisk talt på nytt med appen for hver plattform.
– Hvis du skal nå alle brukere, må du lage web-side for pc, en mobil web-side, Windows -app, Android-app og iOS-app.
– Alternativet til å lage en app til hver platform, er å lage en web side som pakkes inn i en applikasjon. Det finnes et open-source rammeverk som heter Apache Cordova, som begynner å bli veldig bra. Da får du det best fra to verdener. Ulempen er at en slik såkalt «hybrid» applikasjon ikke vil føles like naturlig som en skreddersydd app for iPhone eller Android.
– Hva er grunnen til å velge separate tilpassede apper for hver platform kontra å lage en webside som fungerer for alle? – For et år siden fikk du ikke tilgang til kamera, lokasjon eller akserellometer (at mobiltelefonen oppdager hvordan du holder den), vibrasjonsfunksjon, å sende varsler eller å kunne installere om ikon på skjermen hvis du jobba lager mobil webside . Det var for ett år siden, altså, men nå er det mulig å gjøre alt dette med mobile websider.
Du kan ha en mobilside i dag som ber brukeren om tilgang til kameraet på mobiltelefonen. Og det siste som kom i Chrome var web-push-varsler. Hvis du f. eks. har installert Facebook på mobiltelefonen din, og det er noen som sender deg melding, så sier mobiltelefonen pling og du får et varsel.
– Nå har du muligheten for å gå til en webside som ber om tillatelse til å gjøre dette slik at websiden sender deg meldinger. Også dersom nettleseren ikke er åpen og du ikke har installert noe spesielt. – Du kan for eksempel abonnere på et tema i en avis og så får du varsler på mobilen din om at det har kommer en ny artikkel. Før måtte du å ha en app, nå trenger du ikke det lenger. Det som er kult med dende typen teknologi er at den samme websiden sender deg varsel både på mobile og på pc-en din. Kamera og lokasjon er eksempler på ting som har vært tilgjengelig lenge. Noen av de mer overraskende tingene som går an på mobile websider er vibrasjon og bevegelsesdeteksjon. Alt dette er tilgjengelig via JavaScript.
– Hvordan skal man designe websider som er tilpasset mobil?
– Det er to spennende scenarier. Det ene er hvis du har en eksisterende web-side som skal fungere på mobil, og det andre er hvis du skal lage en ny.
Det er noen enkle ting du kan gjøre for å forbedre websiden uten at du må gjøre ting helt på nytt. For det første, fontstørrelsen på mobile websider blir ofte feil fordi du ikke har sagt at du skal støtte mobile sider. Det er en html-metatag som heter Viewport, som du legger til på siden din.
For det andre må du teste på mange forskjellige mobiltelefoner og se hvordan det ser ut. Det høres ganske klønete ut, men i Google Chrome og i mange andre nettlesere finnes det noe som heter mobile web emulator. Klikker du på et lite ikon av mobiltelefon i Developer Console i Chrome, så ser du websiden slik den vil se ut i en mobiltelefon, og du kan velge hvilken model du skal se. Det vises ikke perfekt men det er veldig mye bedre enn å gå i blinde. Og så må du naturligvis se på websiden din hvordan den ville se ut hvis den har cirka 300 pixler i bredden, for det er den typiske størrelsen på en mobiltelefon.
– Hva er de vanligste problemene som bør fikses?
– Det vanligste problemet er menyer, spesielt menyer på høyre eller venstre side. Du bør skjule dynamiske menyer når skjermbredden er liten.
Det finnes gode oppskrifter på nettet for hvordan du gjør det og det er noe du må gjøre bare én gang. En annen ting som er veldig viktig er å ikke bruke effekter som skjer når du holder musen over et element, såkalt hover effekter. For eksempel en popup-meny. Du har ikke det samme begrepet på en touch-skjerm. Du må finne en annen løsning.
– Hvordan lager man gode websider for mobil fra bunnen?
– FINN.no er et godt eksempel på en spennende strategi rundt mobile applikasjoner. Hvis du går til www.finn.no på mobilen din så blir du omdirigert til m.finn.no. Det er en separat webside som er laget med et tanke på mobiltelefon. Den websiden kan du også se på desktopen din, men mobilsiden er enklere strukturert enn desktopsiden. Så de har valgt å ha separate websider for mobil og desktop. Hvis du har kapasitet til det, så kan det gi en veldig god mobilopplevelse.
– Hva er trendene på app-fronten?
– FINN.no har flere apper: Selve finn.no-appen og FINN-torget-appen – en spesialisert app for ett formål. Ruter gjør det samme med Ruter bilett og Ruter reise. Det å ha flere små apper er en trend vi ser mer av. Det gjør at hver av appene kan bli enklere og du trenger ikke å ha et komplisert navigeringssystem i en stor app. Et annen eksempel på dette er Audi. Når jeg søker etter Audi på Google Play finner jeg 9 offisielle apper. Så biler har kommet langt på det området. Selv en økonomimodell som Skoda er har en serie apper.
– Hva skjer om fem år?
– Det er såpass store endringer at det er vanskelig å spå. Men du kan si at om fem år vil de fleste systemene man i dag går inn i via web på desktop bli aksessert i minst like stor grad fra mobiltelefon. I hvertfall de som er rettet mot forbrukere. Hvis du har en forbrukerwebside, så må du bli klar for at det blir mobile brukere i økende grad som vil være der. Det betyr ikke at du skal ignorere de brukere som benytter pc, men det er de mobile brukerne som kommer til å gi volumet. Antageligvis kommer vi også til å se at applikasjoner blir mindre og mer spesialiserte på den måten vi så med FINN.no torget og FINN.no, og Ruter bilett og Ruter reise.
Tekst: Darija S. Hauge
Portretter: Bouvet; Margrete Myhrer. Logo: Darija S. Hauge
Hvorfor bør syvåringer prøve seg på programmering?Fordi det er gøy. Og fordi det har blitt nødvendig kunnskap i den digitale verdenen vi lever i. Men hvor kan barn lære seg programmering? Programmering er ikke et fag i grunnskolen. Kodeklubber er en løsning. Det finnes kodeklubber i flere norske byer og det etableres stadig flere. Og det er lett å bidra. Mitt bidrag var å lage landsdekkende grafisk profil for Kodeklubber og Kodetimen.
Simen Sommerfeldt, foto: Bouvet. Simen satte i 2013 i gang Lær Kidsa Koding som har hjulpet å spre kodeklubber over hele Norge. Han jobber som CTO (Chief Technical Officer) i konsulentselskapet Bouvet.
Simen Sommerfeldt, mannen som fikk det hele til å starte, forteller mer om Kodeklubber og hva det gir til barn.
Hvorfor bør barn lære koding?Vi lever i en digital verden. Det er ikke lenger bare en fysisk verden og vi lærer opp barn i forhold til det. Mange tror at datamaskiner bare er pc-er, men datamaskiner er overalt rundt oss og vi er totalt avhengige av dem. Hvis vi havner på sykehus er er datamaskiner som gjør oss friske. Hvis en bonde kjøper en ny traktor, kan det hende at den ikke starter fordi den mangler dekning eller fordi den trenger et SIM-kort.
– Alle skal ikke bli programmerere, men alle trenger å kunne litt om datamaskiner og hvordan de funker. Det er litt som snekring i gamle dager – allmennkunnskap på en måte. Også er det mange yrker der de har nytte av å kunne programmering. En ingeniør fra Aker Engineering fortalte meg at de som jobber med konstruksjon og lærer seg skripting, jobber mye raskere enn andre fordi de kan spare tid på repetitive oppgaver. Og økonomer som blir ansatt i DNB blir sendt rett på Excel programmeringskurs, fordi de kan gjøre ting mer effektivt og automatisere kjedelige oppgaver.
– Vår tanke er at fordi brukergrensesnittene har blitt veldig polerte, får ikke barn noe naturlig kontakt med eller forståelse for at det går ann å programmere maskinene de bruker. Vi som vokste opp med Commodore 64 (pc fra 80-tallet, red. anm) måtte programmere, og på den måten fikk vi en generasjon som kunne gå inn i bransjen etterhvert, fordi de hadde fått en introduksjon. I dag er det ingen som kan dette hvis ikke de lærer det på skolen. Og det gjør de ikke. Og da har vi et problem: De som skal ta IT-utdanning har ingen som helst bakgrunn. Det er et reelt problem for høyskoler og universiteter.
– Finnes informatikk som fag på skolen? – Ikke på grunnskolen. Mens vi mener informatikk er allmennkunnskap. Politikere forstår ikke situasjonen. Det overrasker oss ikke, fordi innkjøpskompetansen i offentlig sektor ofte er dårlig. Dette er en medvirkende årsak til at prosjektene ofte går dårlig.
– Hele samfunnet har godt av at barna lærer hvordan datamaskiner funker og hvordan de kan programmeres og styres, for da behersker de verden rundt seg. For verden er digital.
– Til forskjell fra snekring kan du være mye mer kreativ med programmering. Gjennom å lære seg programmering, opplever barn ofte tidlig kreatitivet og skapeglede. De kan lage noe de ikke har og fikse det som ikke funker. Det gir en utrolig følelse av mestring.
– Hva fikk deg engasjert med Kodeklubber? – Jeg sitter i instituttrådet for informatikk ved Høyskolen i Oslo og Akershus. På et møte klaget IT- professorene over at studentene ikke kunne noen ting når de begynte på studiene. Det ville være som om du skulle ta hovedfag i norsk og ikke kunne skrive. De måtte starte helt fra bunnen. Jeg tenkte: «Oj, jøss! Hva har skjedd?» Da jeg begynte å studere IT, kunne jeg litt, fordi jeg hadde programmert hjemme. Samtidig tok jeg med meg barna mine på et barnekurs i programmering på Kolbotn. «Det var stilig!» tenkte jeg. Jeg fikk lyst til å starte Kodeklubb i Oslo. Jeg foreslo ideen til andre i Dataforeningen og startet Lær Kidsa Koding som en faggruppe i Dataforeningen. Og så utrolig fort tok det helt av! Etter bare én uke hadde jeg inngått samarbeid med Torgeir Waterhouse i IKT-Norge, og vi hadde avdelinger i Bergen, Trondheim og Stavanger. Vi fant ut at nettverket måtte være frittstående med støtte fra Dataforeningen og IKT-Norge. Etter fem uker hadde vi kickoff med 120 deltagere og en minister.Det var helt tydelig at mange mente dette var et problem.
– For å nå folk brukte jeg sosiale medier veldig mye. Ved hjelp av Olve Maudal, Johannes Brodwall og Totto (Thor Henning Hetland) og andre som har veldig mange følgere på Twitter ble ideen spredt. De ga en slags marsjordre til IT-bransjen om å bli med. Det var en slags oppvåkning.
Kodekveld hos Bouvet
– Hvilke aktiviteter gjør barn i Kodeklubben? – Vi har enkle visuelle oppgaver i flere vanskelighetsgrader som passer til forskjellige alderstrinn og som gjerne tar opp populære trender som Frost eller Flappy Bird. Vi starter med veldig enkle oppgaver som er lette å forstå. Også har vi kurs for litt eldre som handler litt om web og mer avansert programmering som Python. Minecraft er veldig populært blant eldre barn. De synes det er kjempestas å programmere inne i Minecraft.
– Så, vi har en «meny» klubbene kan velge fra. (http://kodeklubben.github.io/) Vi overtsetter mye fra USA og England og har et rikt utvalg av oppgaver. En del skoler hjelper oss. Og vi har en lærergruppe som hjelper hverandre med å få til undervisning på skoler. – Vårt mål er å få dette inn som fag i skolen. Andre land har det – Estland, Frankrike og Finland. Programmering er kun et aspekt av IT. Det er egentlig informatikk vi vil ha i skolen. Men programmering er et sted som er morsomt og lett å starte med.
– Hvordan kan man bidra? – Vi har Kodeklubber rundt i landet som er på Facebook. Så det er bare å søke på Kodeklubben og den byen man er i nærheten av og tilby sin hjelp. Det er veldig lett å hjelpe til. For eksempel så er bibliotekene veldig flinke med lokaler, lokalavisene er veldig flinke til å reklamere – snakk med dem. Vi har opplegg – undervisningsmateriale på norsk. Du trenger bare noen å starte opp sammen med. Snart får vi en bedre oversikt på våre egne nettsider også.
– Microsoft hjalp hele Risløkka skole. Der hadde de med ditt design på t-skjortene for alle barn (red. merk: artikkelforfatter Darija har laget logo for Kodeklubben) og «lærere» med slagordet «Lær mer om Kodeklubben». Vi har lagt ut T-skjorte og diplom på web siden kodetimen.no, som kan gis ut til barn som var på Kodetimen.
– Hvordan opplever barn aktivitetene? – Det er veldig morsomt å få tilbakemeldinger fra Kodetimen. I følge anonyme spørreundersøkelser sier 75 prosent av barn i ulik alder at det er gøy eller kjempegøy: «Det er noe av det morsomste jeg har gjort», «Nå skal jeg programmere med venninnene mine». For oss er noe av det hyggeligste å lese tilbakemeldingene med søte stavefeil.
Darija S. Hauge, foto: Margrete Myhrer. Darija designet logo for Kodeklubber. Hun er interaksjonsdesigner i TeleComputing og fast spaltist i TgM.
Den grafiske profilen til Kodeklubber og Kodetimen var designet av Darija Sapozenkova-Hauge.
– Da jeg hørte om Kodeklubben tok jeg kontakt med Simen for å spørre om jeg kunne hjelpe. Jeg fikk sjansen til å lage logo til Kodeklubben og Kodetimen.
– Designet skulle handle om programmering og appellere både til jenter og gutter. Teksten «Kodeklubben» skulle også stå, sammen med navn på byer og tettsteder. Jeg ønsket at designet skullel funke med både korte og lange navn på byer og at alle byene skal få sin farge. Og aller viktigst: At designet blir enkelt å oppdatere med nye byer. Kodeklubber i byene etableres veldig fort, så nå holder jeg på å lage en liten bruksanvisning om å lage din by-logo fra malfilen jeg har. Det er gøy å se mitt design spres utover landet.
Tekst: Darija S. Hauge
Portrett tatt av Iselin Rosjø Evensen
Jeg vil presentere en talentfull regissør; Endre Skandfer. Endre har ved en tilfeldighet også kommet inn i illustrasjonsverdenen og det ble suksess. Kanskje er det fordi Endre har brukt profesjonelle triks fra filmskaping til arbeid på papir? Eller er det fordi Endre ikke ga opp, menfortsatte tålmodig da alle sa «Dette kommer aldri til å bli noe stort»? Les artikkelen om du ønsker inspirasjon til å gjennomføre ditt hobbyprosjekt eller om du har aldri sett ekte sirkus på Stortinget.
I sin karriere som art director og regissør har Endre arbeidet med animasjonsfilmer og visuelle effekter til filmer og TV-serier hos Qvisten Animation og Storm Studio. Han har for eksempel jobbet med scenografi og figurdesign til barne-tv-serien Den lille redningsskøyta Elias, NRKs Fantorangen og Iram Haqs kortfilm Skylappjenta. Men hvordan startet Endres karriere som illustratør?
– Jeg er ikke illustratør eller bildekunstner. Jeg har aldri gått tegneskole. Film har vært min vei inn. Alt startet da jeg var art director på en kortfilm av Iram Haq, som er skuespiller og regissør. Filmen het Skylappjenta og Iram hadde lyst å lage bok basert på den samme historien og hun lurte om jeg kunne illustrere den. Slik ble jeg illustratør for første gang. Det var ikke noen drøm for meg å bli illustratør. Det var tilfeldig. Men jeg likte det veldig godt.
– Når man jobber i film, jobber man med store team og det er stort sett skuespillere og regissør som får all oppmerksomhet. Så det var veldig kult å jobbe med noe der færre er involvert. Man får navnet sitt på omslaget. Man har også mye større frihet til å skape sin egen stil. Jeg visste ikke at ting ser så annerledes ut på papir enn det ser ut på skjerm, fori jeg hadde ingen grafisk erfaring. Så boken ble mørk. Det var min første lærepenge. Men på grunn av Iram Haq fikk boken mye oppmerksomhet, så det var fantastisk sted å starte.
– Du har vært med å produsere den populære Dunderly-monster-bokserien for barn. Kan du fortelle litt om Dunerly? – Barnebøkene om Dunderly-monstrene er det aller største prosjektet mitt til nå. Barnebokforfatteren Endre Lund Eriksen hadde sett ting jeg hadde gjort og tok kontakt med meg i 2010. Siden da har vi jobbet sammen om Dunderly. Nå har vi 12 bøker tilsammen. Bøkene er i tre ulike serier innenfor det samme universet: Romaner for større barn, bildebøker til mindre barn og pekebøker for de aller minste.
Det som ofte er vanskelig med serier til barn, er at barna vokser fortere fra en bok de er glad i enn man klarer å lage fortsettelsen. Konseptet her er artig fordi serien er skapt for å kunne eves med i mange år. Man blir kjent med de enkleste bøkene først og går til mer og mer avanserte bøker etterhvert.
Dunderly har vært en ganske stor satsning og jeg var utrolig heldig som uerfaren illustratør som fikk lov til å være med på det. Jeg lærte mer om trykkeprosess, for eksempel fikk jeg kalibrert maskin –det var gøy. En annen morsom ting er at de fleste bøkene er utgitt i Kina nå.
– Du fikk utgitt første nummer av tegneserien Krüger & Krogh tidlige i år. Kan du fortelle litt om hvordan det gikk til? – Krüger & Krogh er et hjertebarn. Det som er spesielt med Krüger & Krogh for min del er at det er et prosjekt skapt av ingenting. Ingen har bestilt det. Det passer heller ikke inn i noen trend. Alle sa at det er en hobby og det kommer aldri til å bli noe ordentlig det der. Alle sa at en sånn type serie ville være umulig å selge. En av de få som ikke sa det var heldigvis vår redaktør i Egmont forlag.
–Hvordan presenterte dere ideen for redaksjonen? – Bjarte, Ronald og jeg hadde jobbet med denne tegneserie fra 2003, men verket var ikke ferdig i det hele tatt. Det var hobby med rolige år og aktive stunder drevet av entusiasme. I 2011 ble vi invitert til å presentere det på Oslo Comic Expo. Vi fikk 5000 kr for å opptre på festivalen. Da hadde vi kun en idé og noen tegninger. Vi brukte alle 5000 kr på å lage store papirfigurer av Krüger & Krogh. Vi lagde også en presentasjonsfilm og det var nesten lettere å lage den enn å lage bok siden vi alle jobbet profesjonelt med film. Dagen før vi skulle presentere var vi veldig nervøse – vi har aldri vært på en sånn festival før. Før festivalstart var det en debatt om tegneserier. Iselin Rosjø Evensen, redaktør på Egmont, ble spurt om hva slags tegneserie hun gjerne skulle ha fått presentert og hun sa at hun gjerneskulle sett en krim fra Oslo. Og da tenkte vi oj oj oj, vi har en sjanse. Hun satt i salen under vår presentasjon og ble vår redaktør.
– Hvordan fikk den første utgaven form? – Vi gikk fram ganske likt som vi ville gjort med film – og det var lurt -–vi skrev skikkelig manus. Og vi hadde sidenummerering. Det er ikke så mye man får fortalt på 46 sider, som er det albumet har. Så det var hjalp oss e å begrense oss. Da hadde vi laget manus og det tok ganske lang tid, så begynte vi med layout. Det var ikke alltid det fungerte å forholde seg til sidenummerering som var i manus, fordi vi hadde vært for optimistiske i forhold til hvor mye man kan få inn på en side. Det ble alt for mange bilder. Da måtte vi kutte og det er ganske vanskelig. Man føler at alle delene er like viktige, men det var for å få det bedre.
Jeg hadde ansvaret for manus – historien i grove trekk – og layout. Jeg har laget hele albumet i skisseform og så begynte Bjarte Agdestein å tegne i detalj. Og den prosessen er veldig lang på grunn av en ekstremt detaljert stil. Bjarte jobber veldig tradisjonelt: Han tegner med blyant først, deretter med penn og blekk. Fargene er gjort digitalt av Ronald Kabíček og meg. Ronald hadde ansvaret for dialog i boblene også.
– Hva skal dere forbedre i neste utgave? – Det vi ser er at vi brukte veldig mye tid på det første albumet. Vi gjorde ting litt for ordentlig og litt for mye. Men det er mye man kan forenkle uten at resultatet blir dårlig.
Vi lever i en tid da ting går fort. Og grunnen til at veldig mange serier er laget i en enkel stil er for å kunne ha god økonomi i det. Man må produsere så fort man kan. Også leserne har dårlig tid og vil ha enkel underholdning. Tegneserie kan bare være en enkel vits på ett bilde og det kan være veldig bra. Men jeg tror faktisk atfordi Krüger og Krogh går i motsatt retning – at folk kan bruke flere dager på å lese og kose seg med detaljene, at man faktisk ser håndverket, man ser at at det ikke noen ting som har gått fort – fører til at folk liker det og tar seg tid til det.
Tekst: Darija S. Hauge
Foto: Steffen Aaland, Anastasia Isachsen
Videokunst er fascinerende. Enda mer fascinerende er den i møte med dans, musikk og scene. Jeg har intervjuet den Oslo-baserte videokunstneren Anastasia Isachsen. Hun regnes som en av Norges mest fremtredende videokunstnere og har et bredt spekter av produksjoner bak seg. Hennes arbeid strekker over et stort antall kunstneriske samarbeider i Norge og utlandet; som konserter, danseproduksjoner, musikk, teater, installasjoner og utstillinger.
I samtalen lærte jeg følgende:
For det første: det er mye bra som skjer i norsk kulturliv. Det er mye man kan oppleve. Start med å besøke for eksempel Carte Blanches utstilling i forbindelse med 25 års jubileet på Dansens Hus i Oslo 11. og 12. oktober. Den er åpen på dagtid og har fri entré.
For det andre: det er givende å ha frihet å jobbe selvstendig og velge sine prosjekter om du tør.
For det tredje: det er in nå med videoprojeksjoner og mapping.
– Når startet du med videokunst? – Jeg har bakgrunn i visuell kunst, men oppdaget video under mine masterstudier i interaksjonsdesign på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Tidsaspektet i video åpnet en hel ny dimensjon i mitt visuelle arbeid. Dette fascinerte meg og jeg fortsatte å jobbe innenfor film, animasjon og video, først som produksjonsdesigner og så som AD på Qvisten Animasjon. Da jeg på et senere tidspunkt bodde et par år i India bestemte jeg meg for å begynne for meg selv fordi jeg savnet å ha mitt eget kunstneriske utrykk i mitt arbeid. Jeg begynte med videokunst til sceneproduksjoner og gjorde flere større prosjekter i Delhi og Mumbai, før jeg flyttet tilbake til Oslo. For meg var det veldig berikende å ha full kreativ frihet og jobbe med folk fra andre kunstformer, så da jeg flyttet tilbake til Oslo, fortsatte jeg med dette her. Og jeg opplever fremdeles stadig vekk hvor givende, utfordrende og dynamisk det er å jobbe med andre kunstnere.
– Kan du fortelle om videomapping? – Mapping er egentlig ikke noen ny teknikk. Mange kunstnere før, allerede i Renessansen, har brukt mapping i sine arbeider. For eksempel Rafael i «Skolen i Athen». Der forlenger han rommet vi som tilskuere står i og får oss på denne måten til å bli direkte deltagere i hendelsene i bildet. Videomapping bygger på samme prinsipp. Det er en videoprojeksjonsteknikk som tar i bruk omgivelsene, enten det er arkitektur eller objekter. Gjennom projeksjon kan man få ellers statiske former til å forandre seg – til å leve. For meg handler mapping mye om lek med vår persepsjon. Det er en videoprojeksjonsteknikk som blir brukt til både produksjoner utendørs, som projeksjoner på fasader, men også i mindre skala til scenografi, installasjoner, i utstillinger og i TV produksjoner.
Jeg har brukt mapping i flere av mine produksjoner, blant annet til to installasjoner på Popsenteret i Oslo. I den ene, den permanente installasjonen «Tidsmaskinrommet», kan man ved hjelp av en interaktiv løsning og mappingprojeksjoner forandre rommet totalt og «reise» gjennom flere tiår. Et annet prosjekt hvor jeg nesten måtte finne på en ny mapping teknikk, var en reklame jeg gjorde sammen med Try/ Apt og Pravda for Statoil i forbindelse med OL. Der står skiløperen på samme sted mens hennes omgivelser forandrer seg ved hjelp av videoprojeksjoner og skaper opplevelse av fart og spenning. Her handlet mappingen om koordinasjon med kamerabevegelser, slik at de skiftende omgivelsene i kamerabildet ser riktig ut i forhold til skiløperens bevegelser. Det var spennende at kunden ville gå for «reklamekunst», som de kalte det, og turte å bruke utradisjonelle teknikker og utrykk i reklamefilm. Jeg har også brukt mapping i stor skala til projeksjon på en slottsfasade til en Sufi-konsert i India og bruker mapping på scenografi i min nye produksjon «On the Outside» med Panta Rei Danseteater og Marie Monroe, som har premiere under Ultimafestivalen, 18. september på Riksscenen.
Statoils Morgendagens helter-kampanje under OL. Her går skiløperen på rulleski på en tredemølle i studio og omgivelsene er projisert på gulvet og veggene rundt henne. Reklamen skjuler ikke produksjonsmetode og ingen av effektene er gjort i etterarbeid.
Popsenteret: Installasjon: Tidsmaskinrommet. Man kan «reise i tid» når rommet forandrer seg totalt ved hjelp av interaksjon, mappingprojeksjoner, skjermer og lyd. Bildet viser 40-tallet.
Popsenteret: Installasjon: Under Radaren. Utstillingen var dedikert til punk, hip-hop og rave. Her brukes mapping-projeksjoner, scenografi og lyd til å gjenskape en stemning i en okkupert leilighet lik Blitzhuset.
– Kan du nevne et prosjekt du er veldig stolt av både som prosess og som resultat? – Et av mine siste prosjekter som ga meg nytt mot og utfordret meg på en konstruktiv måte var utstillingen for Carte Blanche. Etter dette prosjektet jobber jeg nå i tillegg til videokunst til projeksjoner, også med helhetlige konsepter for produksjoner, rom- og sceneløsninger, lysdesign og bidrar i dramaturgiutvikling i mine produksjoner. Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, feirer 25 i år. I forbindelse med jubileet inviterte de Rui Horta, en kjent portugisisk koreograf, og meg til å utvikle et konsept for deres retrospektive utstilling. I denne produksjonen var det viktig for oss som kunstnere å finne balansen mellom å lage en retrospektiv utstilling for andre kunstneres verker, både koreografer, dansere, scenografer, designere og musikere samtidig som det var viktig å lage vårt eget kunstverk. Rui og jeg ville skape et rom som Carte Blanches publikum ikke forventer og gi dem en overraskelse. Vi ville bringe publikum nærmere kunstverkene, få dem involvert, oppleve at de står midt i det. Derfor ble utstillingen en multimedia-installasjon der vi ved hjelp av interaksjon, video, lyd, lys og objekter skaper et fengslende rom som publikum blir invitert til å utforske. Og det har blitt et rom fylt med emosjoner, minner, inntrykk og inspirasjon som kan oppleves på Dansens Hus i Oslo i oktober.
– Formidler bilder det du jobber med? – Bilder gir et første, begrenset, inntrykk. Det er vanskelig å formidle i bilder noe som er veldig levende og er i konstant forandring. I mitt virke blir visuell kunst en utøvende kunst. Jeg anbefaler alle bare å gå og oppleve. Det er så mye bra som presenteres på scener i Norge for tiden.
– Hva inspirer deg? – Jeg blir lett inspirert, jeg ser fort hvordan noe kan bli til noe spennende og engasjerende. I min kunstneriske prosess blir jeg spesielt inspirert av mennesker jeg jobber med, våre diskusjoner, drømmer, dynamikk og drive. Jeg blir fascinert av ideer og gjennomføringsevnen jeg finner hos veldig mange som driver med kultur. Jeg blir inspirert av mulighetene, av hva man kan få til for så å kunne gi det videre, dele det med andre, med vårt publikum. Det å skape, selve den kreative prosessen, å kjenne på ren skaperglede er en av de lykkeligste tilstandene jeg vet om.
Carte Blanche 25 år: En retrospektiv multimedia-utstilling, som med video, interaksjon, rekvisitter, lyd og lys feirer dansekompaniets kreative virke. Vises på Dansens Hus i Oslo 11. og 12. oktober. Fri entre.
Carte Blanche 25 år: Utstilling hvor nærhet til publikum og publikums nærhet til kunstverket og til menneskene som har skapt det står sentralt.
Tekst: Darija S. Hauge Illustrasjoner: «Det mystiske fyrtårnet» og «Mysteriet i Trollskogen»: Karoline Aarstrand
Jeg har en liten søt historie om min nabo Karoline og hennes hemmelige kreative kunnskap. Vi «godkjente» kreatører pleier å være litt rare på våre måter, hun derimot er ingen kreatør, kunstner eller raring. Karoline jobber i sikkerhetsbransjen og er interessert i sport. Den eneste gangen jeg var vitne til at hun presenterte noe i retning av visuell kunst var da hun skrev mitt navn på arabisk. Anledningen var bursdagen min og de arabiske krusedullene var tegnet med sølvtusj på en sort vinemballasje.
Da jeg besøkte Karoline i fjor fant jeg ut hva hun tilbringer de mørke novemberkveldene med. «Jeg lager julegavebøker til nevøene mine», fortalte hun og tok ut en bok hun allerede var ferdig med. Boken var håndskrevet og og hver side hadde illustrasjoner. Til å vær tegnet av en hobbyforfatter/illustratør var tegningene veldig søte og ideen bak historien appellerende. Etter nyttår, da Karoline hadde levert bøkene til sine adressater spurte jeg om flere detaljer rundt et slikt hobbyprosjekt.
– Hvordan kom du på ideen å håndlage bøker?
– Jeg er ikke forfatter, men jeg har bestandig likt å skrive stil på skolen. Ideen her var å skrive bøker til mine små slektninger min nevøer og nieser til jul. En bok tok et halvt år. Så bare to bøker var ferdige til denne jula, og de to andre skal skrives til neste jul. Hver bok er spesialtilpasset til hver nevøene eller niesene mine, avhengig av hva slags type unge de er, hva de interesserer seg for og hva de synes er spennende.
– En historie er dedikert til 7 år gamle Karl. Hovedkarakteren i boken heter selvfølgelig også Karl. Karl bor på en gård, akkurat som hans levende forbilde. Han bor sammen med en krokodille som sover i badekaret og med en struts som kom med båt til dalen og ble der. Krokodillen er i boken fordi nevøen min synes at krokodiller er kjempespennende. Karl og hans venner merker to rare øyne som kikker på dem i skogen en stund. En dag finner ut at øynene i skogen tilhører et troll som viser seg å være kjempesnilt. Trollet kommer på besøk på bursdagen til Karl inviterer de andre på middag og alle blir gode venner.
Karoline unnlater å nevne andre ekte mennesker i boken for å unngå misforståelser voksne kan komme på. Hovedkarakteren i den andre bok heter Anton. Han bor i en dal sammen med sine kjæledyr; to ulver og en vaskebjørn. Ulvene ble foreldreløse for en stund siden og flyttet derfor til ham. Vaskebjørnen har rømt fra et sirkus. Anton har en båt som han fisker med, og han synes fisking og båtkjøring er kjempeartig, akkurat som den virkelige Anton. En gang de er ute på tur med båten ser de en øy med et hundre år gammelt fyrtårn. De ser tydelig at det er et spøkelsesfyrtårn.
En dag da de kjører forbi ser de lys i et vindu. De blir mer nysgjerrige men tør ikke å dra nærmere. En gang det blir storm blir de nødt å legge til på øya. De finner ut at inne i fyrtårnet bor det en gammel gubbe som var fisker en gang. Han bekrefter at det spøker ifyrtårnet han bor i. Men selvsagt viser deg at spøkelset er kjempesnilt.
Karoline ler og sier at at det er en litt sånn platt historie, men unger synes det er artig, i hvertfall i noen år fremover: «De leser boken ofte, så jeg tar det som et godt tegn».
– Hvordan var prosessen? – Først skriver man en historie. Man får en ide og det er bare å skrive, så det går fort. Hvis det stopper opp litt så må man gå litt og surre og plutsellig finne ut at «oj! sånn kan det fortsette». Jeg skriver alt på data, og retter feilskriving, deler opp i kapitler, deler opp i sider og lager plass til tekst og bilder i boken. Det meste gikk etter planen. Jeg skrev alle kapitlene først og satte av plass til bilder. Og tegnet etterpå. Først med blyant, så med farger og så markerte jeg figurene med mørk tusj.
– Har du noen erfaring med tegning? – Nei, jeg synes bare det morsomt å tegne.
– Hva var morsommere å skrive eller å tegne? – Begge deler var egentlig lett, men det gikk sakte. Når jeg endelig var ferdig med å lage historien og håndskrive teksten så var det så fint å begynne å tegne! Men da jeg hadde tegnet 20 tegninger så merket jeg … å gud… jeg har så mange igjen… Neste gang skal jeg variere litt.
Jeg må kjappe meg og ha to bøker ferdig til neste jul fordi ett av barna er snart er 11 og det er ikke så mange år igjen til han kan komme til å tenke at det der er teit. Når de er 13-14 så er løpet kjørt.
– Noen gode råd for folk som ønsker å legge litt ekstra kreativitet og lage noe sånt? – Det er artig å gi bort en personlig hjemmelaget gave. Den som mottar gaven kommer til å synes det er noe spesielt – laget bare for ham eller henne. Og det er et minne for livet.
Kanskje når Karolines nevø når Karolines alder kommer han til å lage en sånn bok til sin nevø – og gjør det til en familietradisjon.
Tekst: Darija S. Hauge
– Har du noen gang fått WOW-opplevelsen i et intranettprosjekt? Informanten min er stille og jeg prøver meg igjen: Kunne du nevne et intranettprosjekt som var gøy? Det er fortsatt stille og vi begynner å le sammen. Senere lurer jeg på om det er lys i enden av tunellen for intranettprosjekter og hvilke faktorer som gjør et prosjekt vellykket for brukere, kunder og gøy for de som lager det. Det er ikke så lett å finne gode eksempler på intranett på nett – intranett er nemlig bedrifters og organisasjoners interne sider. Oppdraget mitt om dagen er å lage et intranett, så jeg fikk tak i noen flinke folk i bransjen for å snakke om intranettprosjekter, brukere og nyttige funksjoner. Du finner de andre intervjuene her.
Intervju 4:
Rådgiver Martin Smestad Hansen i Itera sparrer med et team av designere, utviklere og innholdsfolk når han jobber med intranettstrategi og konsepter.
– Hvilke plattformer brukes for intranett? – Vi har god erfaring med publiseringsløsninger som Episerver, Sitecore, Enonic og Umbraco, og samhandlingsplattformer som SharePoint og IBM Connections.
– Er det kunden som bestemmer hvilken løsning det blir? – Noen ganger har kunden bestemt seg på forhånd. Det kan være at de allerede har et teknisk miljø og at IT-avdelingen har kjøpt inn SharePoint. Men det blir å starte i feil ende. Det ideelle er å kartlegge behovene før man bestemmer seg for teknisk løsning.
– Hvilke plattformer dekker hvilke behov? – Publiseringsløsningene jeg nevner over fungerer godt til tradisjonelle intranettoppgaver som å publisere og lese innhold. De fleste har også funksjonalitet eller tilleggsmoduler med ansatteprofiler, sosiale funksjoner, nyhetsfeed og personalisering. SharePoint er god på integrering med andre Microsoft Office-produkter, filhåndtering og strukturert samhandling i prosjektarbeid, men kommer med noen utfordringer. Det viser seg ofte at man må bruke mye tid på å skreddersy løsningen for gjøre den enkel nok til at vanlige mennesker tar den i bruk. SharePoint selges inn som en magic bullet, som skal løse alle problemer, men det er ikke sikkert virksomheten har behov for at alle skal bli SharePoint-eksperter.
– Noen gode opplevelser på prosjektfronten? – Ja! Det blir best med en ordentlig prosess, der man kartlegger behov og sørger for forankring i hele virksomheten. Da begynner man med strategiarbeidet og finner ut hva man skal oppnå. Vi intervjuer representative brukere og finner ut hva de trenger av støtte for å gjøre jobben sin. Folk har behov for informasjon, verktøy og prosesser. Først samler vi innsikt og ideer fra et utvalg, så sender vi ut en undersøkelse til alle ansatte og ber dem hjelpe til med å prioritere hva som er viktigst.
– Hvilke faktorer ved bedriften påvirker intranett? – Én faktor kan være størrelse. Jo større bedriften er, jo viktigere blir intranettet. Man må også ta hensyn til type virksomhet. For eksempel jobber ikke ansatte i Lemminkäinen og Mesta med pc, men ute på veien. Da er det viktig at intranettet fungerer godt på mobil og at man kan logge seg på utenfra.
– Bør man ta med all gammel informasjon over på et nytt intranett? – Nei. Begynn på nytt og legg til innhold etter brukernes behov. Det er veldig vanlig at gamle ting aldri blir savnet.
Essential intranets, av James Robertson. Se hva andre har gjort og bli inspirert!
Katt i treet, hvor skal jeg gå av Stein Arne Nistad. Den handler egentlig om sosiale medier, men gir ogå god innsikt i hva som kreves av åpenhet i moderne virksomheter.
Tekst: Darija S. Hauge
– Har du noen gang fått WOW-opplevelsen i et intranettprosjekt? Informanten min er stille og jeg prøver meg igjen: Kunne du nevne et intranettprosjekt som var gøy? Det er fortsatt stille og vi begynner å le sammen. Senere lurer jeg på om det er lys i enden av tunellen for intranettprosjekter og hvilke faktorer som gjør et prosjekt vellykket for brukere, kunder og gøy for de som lager det. Det er ikke så lett å finne gode eksempler på intranett på nett – intranett er nemlig bedrifters og organisasjoners interne sider. Oppdraget mitt om dagen er å lage et intranett, så jeg fikk tak i noen flinke folk i bransjen for å snakke om intranettprosjekter, brukere og nyttige funksjoner. Du finner de andre intervjuene her.
Intervju 3:
Audun Rundberg jobber som senior innholdsrådgiver i Netlife Research.
– Hvilke trender ser du innen intranett? – Det at alle ansatte bidrar med innhold har blitt en mye vanligere og viktigere del av intranettet. Det har også blitt vanligere at intranettet fungerer bra på mobil.
– Hva skal man huske når man jobber med SharePoint? – SharePoint har utrolig mye funksjonalitet, og det er lett å tenke at du som kunde skal bruke all funksjonaliteten fordi du har betalt for den. Men først bør du finne ut hva du faktisk trenger.
– Hvilke funksjoner gir mest verdi? – Vi har gjort undersøkelser blant norske og internasjonale selskaper og satt sammen hva 15.000 ansatte ønsker seg på intranett. Først og fremst er folk ute etter rutiner for å gjøre jobben sin, lese nyheter, finne andre ansatte og personalrutiner. Folk har som regel veldig enkle behov, og hvis du klarer å løse de enkle tingene først får du absolutt mest igjen for pengene. Alternativet er å kjøpe en avansert teknisk løsning og bruke masse tid på å finne ut hva du skal bruke den til, uten at du vet hva folk egentlig trenger. Da kan du bruke veldig mye tid på noe som viser seg å være feil.
– Hvilke suksessfaktorer finnes for et intranettprosjekt? – De tre viktigste målene med de fleste intranettløsninger er å effektivisere prosesser, dele kunnskap og øke tilfredshet hos ansatte gjennom god internkommunikasjon. Som regel er det en kombinasjon av disse tre målene. Det er viktig å finne ut hva vil du prioritere.
– Betyr det at dere begynner med det som har høyest prioritet? – Ja. Når du starter et prosjekt vil du finne ut hva organisasjonen syns det er viktig å oppnå med intranettet. Så går du videre og finner ut hva de ansatte trenger. Forhåpentligvis er det slik at de ansatte trenger et intranett som bidrar til å oppnå målene sine. Hvis målet ditt er å effektivisere prosesser, må du gjøre det veldig enkelt for de ansatte å finne det de trenger for å gjøre jobben sin.
– Hva bruker ansatte intranett til? – Personalrutiner er ofte etterspurt. Når er arbeidstiden? Har vi sommertid? Hvor mye får jeg overtidsbetalt? Kan jeg bestille overtidsmat hvis jeg sitter etter klokka 17? En måte å løse dette på er å lage en side som handler om arbeidstid og overtid, og svare på de spørsmålene som kan høres helt banale ut, i stedet for å ha dokument på dokument på dokument med arbeidsreglement. Det er ikke reglement folk er ute etter. De er ute etter konkrete svar på konkrete spørsmål.
Tekst: Darija S. Hauge
– Har du noen gang fått WOW-opplevelsen i et intranettprosjekt? Informanten min er stille og jeg prøver meg igjen: Kunne du nevne et intranettprosjekt som var gøy? Det er fortsatt stille og vi begynner å le sammen. Senere lurer jeg på om det er lys i enden av tunellen for intranettprosjekter og hvilke faktorer som gjør et prosjekt vellykket for brukere, kunder og gøy for de som lager det. Det er ikke så lett å finne gode eksempler på intranett på nett – intranett er nemlig bedrifters og organisasjoners interne sider. Oppdraget mitt om dagen er å lage et intranett, så jeg fikk tak i noen flinke folk i bransjen for å snakke om intranettprosjekter, brukere og nyttige funksjoner. Du finner de andre intervjuene her.
Intervju 2:
Thomas Christoffersen jobber i Kentor som prosjektleder og arkitekt med SharePoint.
– Hva er SharePoint? – SharePoint er et rammeverk for å bygge intranett-, internett- og ekstranettløsninger og er et av de produktene Microsoft satser stort på.
– Hva er den største fordelen og den største ulempen med SharePoint?
– Den største fordelen er at du raskt kan komme opp med en løsning som har mye funksjonalitet uten at du må utvikle masse. Første leveranse går mer ut på å konfigurere og bruke det som finnes «ut-av-boksen». Siden SharePoint er et veldig stort rammeverk, så er det også en ulempe fordi det tar lang tid å sette seg inn i.
– Hvordan priser man et standard intranettprosjekt? – Den ene delen er å implementere og få opp en første versjonen. Den andre delen er det det koster å drifte løsningen – support og vedlikehold. Ut fra min erfaring, vi utvikler løsningen fra bunnen av, kan vi implementere et enkelt intranett på to-tre hundre timer. Men ofte ønsker kunden «litt mer» enn et enkelt intranett og da ender vi ofte på 1-2 millioner.
– Har du noen suksess-historier? – I Acando leverte vi en standard intranettpakke som legger opp til minimal utvikling. Vår oppgave ble mer å lære kunden å forstå hva pakken inneholder pluss litt konfigurasjon – og det gjør prosjektet mye enklere. Og det er gøy at man klarer å sette opp en løsning som kunden liker, til avtalt tid og pris.
– Hva tar mest tid? – Det er ofte at kunden ikke klarer å følge opp prosjektet fordi de skal gjennomføre alle sine dagligdagse ting samtidig som de utvikler noe nytt. Det er heller ikke uvanlig at kravene endrer seg underveis og det fordyrer og forlenger ofte prosjektene.
– Har du noen tips til kunder?
– De må sette av tid og penger til brukeropplæring – det nytter ikke bare å «slenge ut» en ny løsning og forvente at alle tar den i bruk og håpe at det blir en suksess. De som er involvert i prosjektet og ledelsen må ha eierskap til det og organisasjonen må sette av den tiden som trengs.
Tekst: Darija S. Hauge
– Har du noen gang fått WOW-opplevelsen i et intranettprosjekt? Informanten min er stille og jeg prøver meg igjen: Kunne du nevne et intranettprosjekt som var gøy? Det er fortsatt stille og vi begynner å le sammen. Senere lurer jeg på om det er lys i enden av tunellen for intranettprosjekter og hvilke faktorer som gjør et prosjekt vellykket for brukere, kunder og gøy for de som lager det. Det er ikke så lett å finne gode eksempler på intranett på nett – intranett er nemlig bedrifters og organisasjoners interne sider. Oppdraget mitt om dagen er å lage et intranett, så jeg fikk tak i noen flinke folk i bransjen for å snakke om intranettprosjekter, brukere og nyttige funksjoner. Du finner de andre intervjuene her.
Intervju 1:
Christine Lund er leder og fagansvarlig i E-Vita med intranett som kjernevirksomhet.
– Hvor lang tid tar et intranettprosjekt hos dere?
– Det kan ta alt fra 6 uker til et halvt år. Det er veldig avhengig av omfanget kunden definerer.
– Hva er blir kundene begeistret over i dag?
– Den kjente killer-appen som har vært der i mange år: Det er noe så enkelt som å få ut telefonlista på intranettet og finne ut hvor de ansatte er plassert. Vi tror veldig på å synliggjøre kjernekompetanse – å finne folk basert på hva de kan. Å gjøre intranettet tilgjengelig på mobil skaper engasjement. Vi bruker elementer av gamification i løsningene våre for å gjøre det gøy – moduler for å la de ansatte gi hverandre tilbakemeldinger på en god måte som er synlig for andre.
– Å implementere prosesstøtte på intranett skaper verdi på bunnlinja. Du sparer tid og når du sparer tid sparer du penger. To prosesser som det er viktige å støtte med intranettet er nyansettelser og produktutvikling.
– Hvordan måler dere resultater? – Gjennom brukertesting eller brukerundersøkelse etter prosjektet eller i epost eller intervjuer med brukere. Vi har kunder som måler pengeverdi på den måten. For eksempel har de sluttet å sende ut brevpost til sine ansatte, medlemmer eller kunder ved å bruke våre systemer – og da sparer man faktisk penger på porto.
Tekst: Darija S. Hauge
– Har du noen gang fått WOW-opplevelsen i et intranettprosjekt? Informanten min er stille og jeg prøver meg igjen: Kunne du nevne et intranettprosjekt som var gøy? Det er fortsatt stille og vi begynner å le sammen. Senere lurer jeg på om det er lys i enden av tunellen for intranettprosjekter og hvilke faktorer som gjør et prosjekt vellykket for brukere, kunder og gøy for de som lager det.
Det er ikke så lett å finne gode eksempler på intranett på nett – intranett er nemlig bedrifters og organisasjoners interne sider. Oppdraget mitt om dagen er å lage et intranett, så jeg fikk tak i noen flinke folk i bransjen for å snakke om intranettprosjekter, brukere og nyttige funksjoner. Jeg fikk bekreftet mye av det jeg har tenkt selv og lærte blant annet:
Det er sunt å lage et helt nytt intranett og slette det gamle; man ønsker ikke å ta med ting videre som ikke er i bruk lenger.
Å skape prosesstøtte for prosesser som nyansettelse og produktutvikling gir stor verdi for bedriften.
Det er få som skryter av et vellykket intranettprosjekt, og intranettprosjekter nevnes ikke blant store digitale suksesser.
“A great intranet is not sexy, it doesn’t do revolutionary things. It does basic things well” (Gerry McGovern)
– Hvilken CMS system bør man velge?
– Hvilke programmer bruker dere for design?
