Category Archives: art

Tradisjonell kubbestol i utradisjonell drakt


Kubbestolen jeg dekorerte i 2010 skal på en liten reise som deltaker i særutstillingen «Ein kubbe til å stole på» under Husflidsutstillingen på Dyrsku’n 8.-10. september 2017 og til utstillingen på Gullbring Kulturanlegg i uke 37. God tur, stolen min!

Jeg fikk telefon fra en kvinne som hadde funnet den dekorerte kubbestolen min på nettet og ønsket å låne den til utstillingen under Dyrsku’n. Den spesielle kubbestolen i Telemarkstil som jeg dekorerte i 2010, passer perfekt til årets særutstilling som er «Ein kubbe til å stole på». Jeg tenkte tilbake til perioden da jeg drev med kunstprosjekter og ønsket meg mer eksponering. Nå jobber jeg dedikert med brukeropplevelse i IT-bransjen og kubbestolen står på soverommet og brukes hver kveld til å plassere klærne til i morgen. Funksjonelt og samtidig vakkert.

Kubbestol i fokus på varemesse
Dyrsku’n arrangeres i Telemark 8.-10. september i år og forventer 90.000 besøkende. Norges Husflidslag ønsker økt fokus på kubbestol som håndverk, og varemessen har derfor en særutstilling i år. Dyrsku’n skriver «Me håpar at me slik kan vera med både kan stimulere til auka kunnskap og til at kubbestolen fremdeles vil kunne ha ei framtid i norske heimar.»

Hvorfor dekorere en kubbestol?
På en biltur til Telemark besøkte jeg bondegården til en venn. Farfaren hans var i sin tid en hendig mann, og en av tingene han likte å lage var kubbestoler fra hele tømmerstokker. Gårdeier gravde frem en støvete stol fra roterommet på låven og jeg ble umiddelbart fascinerte av dette eventyraktige møbelet. Stolen var umalt og jeg tenkte det hadde vært gøy å male på den. Kubbestolen gir mye plass til grafisk kreativitet.

Jeg fikk stolen i gave fra gårdeieren og etter noen runder med sandpapir og to runder med hvitmaling begynte det den kreative delen – vi kan kalle det «Darijas krusedullmaling». I stedet for tradisjonell rosemaling tenkte jeg det ville være interessant å kombinere en tradisjonell fasong med utradisjonell grafikk. I tillegg er det gøy å male og male noe som er ditt.

Kubbestolen var stilt ut på Art Oslo Varemesse i Oslo Spektrum og på Galleri Jan Graff i Oslo 2010. Bak stolen henger et maleri og skissene som Darija bruker for å planlegge motiver til sine verk.
Denne tegningen ble brukt som underlag for kubbestolen. Det er en spennende prosess å ta noe todimensjonalt og omforme det til et tredimensjonalt objekt.
Arbeidsprosess

Darija bruker papirtegningen som inspirasjon og tegner motivet med blyant på hvit oljebasert maling. Etterpå maler hun med sort og gul farge, og finpusser med sort der det er behov. Til tross for tegningen på papiret krever det teknikk og tålmodighet å tilpasse et abstrakt motiv til objektet.

Kubbestol dekorasjon, 2010, Darija Sapozenkova. «Jeg liker kontrast og eleganse, og har valgt farger som fremhever det grafiske: Hvit bakgrunn, sorte linjer og gule elementer.»

Om «krusedulltegning» – min grafiske stil
Jeg har alltid likt å tegne. I lang tid har jeg drodlet på A4-ark med enkel sort eller blå penn. Det var ikke en kunstprosess for meg – kun avslapping. Tegningene var vanligvis abstrakte. Det samlet seg en god bunke fra 2004 og jeg kalte dem «Pen series». For noen år siden så en tysk gallerist kopiene på en varemesse og ønsket å kjøpe alle originalene, men jeg takket nei. Jeg vet ikke om det var en god ide å takke nei, men det er noe med det å snu på papiret og se på notatene om hva jeg tenkte på da jeg tegnet krusedullen.

I 2008 begynte jeg å lage store utgaver av tegninger i form av olje på lerret med en strek som var inspirert av «Pen series», serien heter «Simply human» (Menneskelig – ganske enkelt).

«Pen series» av Darija, penn på papir

I 2008 begynte jeg å lage store utgaver av tegninger i form av olje på lerret med en strek som var inspirert av «Pen series», serien heter «Simply human» (Menneskelig – ganske enkelt).

Til venstre: Tegning fra serie «Pen series», penn, A4. Til høyre: «Hodet», Olje på lerret, 2009, 100 x 70 cm
Malerier til salgs: Industrilandskap, 2009, olje på lerret, 92 x 73 cm. Vikingskip, 2009, olje på lerret, 92 x 73 cm. Sterke strømmer, 2009, olje på lerret, 100 x 100 cm. Flere malerier finner du på www.darijasart.com.

I 2010 dekorerte jeg kubbestolen som mitt første møbel. Etter det lagde jeg flere møbler.

Krakk, oljebasert maling, 2010, Darija Sapozenkova. Den øverste delen av setet er hvitt, mens undersiden er dekorert. Med dette ønsket kunstneren å si at det skjulte kan være vakrere enn det synlige.
IKEA krakk, oljebasert maling, 2011. Darija Sapozenkova
Silkesjal dekorert av Darija. Dukke i samme stil, laget av Bozena Poplavskaja.

Krusedullkonseptet er mitt kjennetegn og jeg er lidenskapelig opptatt av stilen. Flere objekter hjemme er dekorert med sort-gult-hvit-kombinasjoner. Jeg synes det er gøy å ha en penn eller pensel i hånden og jobbe mot et vakkert resultat som føles personlig. Det hadde vært kult å se krusedullene mine i større skala en dag. Om et par år ringer kanskje noen og ønsker en stor vegg dekorert. Inntil da nyter jeg kubbestolen og andre objekter i hverdagen, og gleder meg til stolen kommer tilbake fra sin reise og inntar sin hedersplass i soverommet igjen.

Jeg håper du som leser også føler deg inspirert til å kombinere klassisk husflid og moderne kreativ stil.


Tekst og foto: Darija Sapozenkova-Hauge. Artikkelen publiseres også i Typografiske Meddelelser (TgM) – et fagblad utgitt av Oslo grafiske fagforening. Takk til Eva-Lill Bekkevad og Kristin Mulleng Sezer for korrekturlesing.


Darija Sapozenkova-Hauge, senior interaksjonsdesinger i Ciber (Experis). blog.darijasart.com
Darija Sapozenkova-Hauge, senior UX konsulent og rådgiver i Ciber Norge.

 

Fra film til illustrasjon

Tekst: Darija S. Hauge
Portrett tatt av Iselin Rosjø Evensen

Kruger og Krogh StortingetJeg vil presentere en talentfull regissør; Endre Skandfer. Endre har ved en tilfeldighet også kommet inn i illustrasjonsverdenen og det ble suksess. Kanskje er det fordi Endre har brukt profesjonelle triks fra filmskaping til arbeid på papir? Eller er det fordi Endre ikke ga opp, menfortsatte tålmodig da alle sa «Dette kommer aldri til å bli noe stort»? Les artikkelen om du ønsker inspirasjon til å gjennomføre ditt hobbyprosjekt eller om du har aldri sett ekte sirkus på Stortinget.

Endre SkandferI sin karriere som art director og regissør har Endre arbeidet med animasjonsfilmer og visuelle effekter til filmer og TV-serier hos Qvisten Animation og Storm Studio. Han har for eksempel jobbet med scenografi og figurdesign til barne-tv-serien Den lille redningsskøyta Elias, NRKs Fantorangen og  Iram Haqs kortfilm Skylappjenta. Men hvordan startet Endres karriere som illustratør?

–  Jeg er ikke illustratør eller bildekunstner. Jeg har aldri gått tegneskole. Film har vært min vei inn. Alt startet da jeg var art director på en kortfilm av Iram Haq, som er skuespiller og regissør. Filmen het Skylappjenta og Iram hadde lyst å lage bok basert på den samme historien og hun lurte om jeg kunne illustrere den. Slik ble jeg illustratør for første gang. Det var ikke noen drøm for meg å bli illustratør. Det var tilfeldig. Men jeg likte det veldig godt.

– Når man jobber i film, jobber man med store team og det er stort sett skuespillere og regissør som får all oppmerksomhet. Så det var veldig kult å jobbe med noe der færre er involvert. Man får navnet sitt på omslaget. Man har også mye større frihet til å skape sin egen stil. Jeg visste ikke at ting ser så annerledes ut på papir enn det ser ut på skjerm, fori jeg hadde ingen grafisk erfaring. Så boken ble mørk. Det var min første lærepenge. Men på grunn av Iram Haq fikk boken mye oppmerksomhet, så det var fantastisk sted å starte.

– Du har vært med å produsere den populære Dunderly-monster-bokserien for barn. Kan du fortelle litt om Dunerly?
– Barnebøkene om Dunderly-monstrene er det aller største prosjektet mitt til nå. Barnebokforfatteren Endre Lund Eriksen hadde sett ting jeg hadde gjort og tok kontakt med meg i 2010. Siden da har vi jobbet sammen om Dunderly. Nå har vi 12 bøker tilsammen. Bøkene er i tre ulike serier innenfor det samme universet: Romaner for større barn, bildebøker til mindre barn og pekebøker for de aller minste.

Dunderly
Det som ofte er vanskelig med serier til barn, er at barna vokser fortere fra en bok de er glad i enn man klarer å lage fortsettelsen. Konseptet her er artig fordi serien er skapt for å kunne eves med i mange år. Man blir kjent med de enkleste bøkene først og går til mer og mer avanserte bøker etterhvert.

Dunderly har vært en  ganske stor satsning og jeg var utrolig heldig som uerfaren illustratør som fikk  lov til å være med på det. Jeg lærte mer om trykkeprosess, for eksempel fikk jeg kalibrert maskin –det var gøy. En annen morsom ting er at de fleste bøkene er utgitt i Kina nå.

Dunderly nattdyr

– Du fikk utgitt første nummer av tegneserien Krüger & Krogh tidlige i år. Kan du fortelle litt om hvordan det gikk til?
– Krüger & Krogh er et hjertebarn. Det som er spesielt med Krüger & Krogh for min del er at det er et prosjekt skapt av ingenting. Ingen har bestilt det. Det passer heller ikke inn i noen trend. Alle sa at det er en hobby og det kommer aldri til å bli noe ordentlig det der. Alle sa at en sånn type serie ville være umulig å selge. En av de  få som ikke sa det var heldigvis vår redaktør i Egmont forlag.

Kruger og Krogh pipervika

–Hvordan presenterte dere ideen for redaksjonen?
– Bjarte, Ronald og jeg hadde jobbet med denne tegneserie fra 2003, men verket var ikke ferdig i det hele tatt. Det var hobby med rolige år og aktive stunder drevet av entusiasme. I  2011 ble vi invitert til å presentere det på Oslo Comic Expo. Vi fikk 5000 kr for å opptre på festivalen. Da hadde vi kun en idé og noen tegninger. Vi brukte alle 5000 kr på å lage store papirfigurer av Krüger & Krogh. Vi lagde også en presentasjonsfilm og det var nesten lettere å lage den enn å lage bok siden vi alle jobbet profesjonelt med film. Dagen før vi skulle presentere var vi veldig nervøse – vi har aldri vært på en sånn festival før. Før festivalstart var det en debatt om tegneserier. Iselin Rosjø Evensen, redaktør på Egmont, ble spurt om hva slags tegneserie hun gjerne skulle ha fått presentert og hun sa at hun gjerneskulle sett en krim fra Oslo. Og da tenkte vi oj oj oj, vi har en sjanse. Hun satt i salen under vår presentasjon og ble vår redaktør.

Kruger og Krogh vestbanen
– Hvordan fikk den første utgaven form?
– Vi gikk fram ganske likt som vi ville gjort med film – og det var lurt -–vi skrev skikkelig manus. Og vi hadde sidenummerering. Det er ikke så mye man får fortalt på 46 sider, som er det albumet har. Så det var hjalp oss e å begrense oss. Da hadde vi laget manus og det tok ganske lang tid, så begynte vi med layout. Det var ikke  alltid det fungerte å forholde seg til sidenummerering som var i manus, fordi vi hadde vært for optimistiske i forhold til hvor mye man kan få inn på en side. Det ble alt for mange bilder. Da måtte vi kutte og det er ganske vanskelig. Man føler at alle delene er like viktige, men det var for å få det bedre.

Jeg hadde ansvaret for manus – historien i grove trekk – og layout. Jeg har laget hele albumet i skisseform og så begynte Bjarte Agdestein å tegne i detalj. Og den prosessen er veldig lang på grunn av en ekstremt detaljert stil. Bjarte jobber veldig tradisjonelt: Han tegner med blyant først, deretter med penn og blekk. Fargene er gjort digitalt av Ronald Kabíček og meg. Ronald hadde ansvaret for dialog i boblene også.

KrugerKrogh_HC_innmat_v5.indd

– Hva skal dere forbedre i neste utgave?
– Det vi ser er at vi brukte veldig mye tid på det første albumet. Vi gjorde ting litt for ordentlig og litt for mye. Men det er mye man kan forenkle uten at resultatet blir dårlig.

Vi lever i en tid da ting går fort. Og grunnen til at veldig mange serier er laget i en enkel stil er for å kunne ha god økonomi i det. Man må produsere så fort man kan. Også leserne har dårlig tid og vil ha enkel underholdning. Tegneserie kan bare være en enkel vits på ett bilde og det kan være veldig bra. Men jeg tror faktisk atfordi Krüger og Krogh går i motsatt retning – at folk kan bruke flere dager på å lese og kose seg med detaljene, at man faktisk ser håndverket, man ser at at det ikke noen ting som har gått fort – fører til at  folk liker det og tar seg tid til det.

En videokunstner forteller…

Tekst: Darija S. Hauge
Foto:  Steffen Aaland, Anastasia Isachsen

Videokunst er fascinerende. Enda mer fascinerende er den i møte med dans, musikk og scene. Jeg har intervjuet den Oslo-baserte videokunstneren Anastasia Isachsen. Hun regnes som en av Norges mest fremtredende videokunstnere og har et bredt spekter av produksjoner bak seg. Hennes arbeid strekker over et stort antall kunstneriske samarbeider i Norge og utlandet; som konserter, danseproduksjoner, musikk, teater, installasjoner og utstillinger.

I samtalen lærte jeg følgende:

  • For det første: det er mye bra som skjer i norsk kulturliv. Det er mye man kan oppleve. Start med å besøke for eksempel Carte Blanches utstilling i forbindelse med 25 års jubileet på Dansens Hus i Oslo 11. og 12. oktober. Den er åpen på dagtid og har fri entré.
  • For det andre: det er givende å ha frihet å jobbe selvstendig og velge sine prosjekter om du tør.
  • For det tredje: det er in nå med videoprojeksjoner og mapping.

Anastasia Isachsen

– Når startet du med videokunst?
– Jeg har bakgrunn i visuell kunst, men oppdaget video under mine masterstudier i interaksjonsdesign på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Tidsaspektet i video åpnet en hel ny dimensjon i mitt visuelle arbeid. Dette fascinerte meg og jeg fortsatte å jobbe innenfor film, animasjon og video, først som produksjonsdesigner og så som AD på Qvisten Animasjon. Da jeg på et senere tidspunkt bodde et par år i India bestemte jeg meg for å begynne for meg selv fordi jeg savnet å ha mitt eget kunstneriske utrykk i mitt arbeid. Jeg begynte med videokunst til sceneproduksjoner og gjorde flere større prosjekter i Delhi og Mumbai, før jeg flyttet tilbake til Oslo. For meg var det veldig berikende å ha full kreativ frihet og jobbe med folk fra andre kunstformer, så da jeg flyttet tilbake til Oslo, fortsatte jeg med dette her.  Og jeg opplever fremdeles stadig vekk hvor givende, utfordrende og dynamisk det er å jobbe med andre kunstnere.

– Kan du fortelle om videomapping?
– Mapping er egentlig ikke noen ny teknikk. Mange kunstnere før, allerede i Renessansen, har brukt mapping i sine arbeider. For eksempel Rafael i «Skolen i Athen». Der forlenger han rommet vi som tilskuere står i og får oss på denne måten til å bli direkte deltagere i hendelsene i bildet. Videomapping bygger på samme prinsipp. Det er en videoprojeksjonsteknikk som tar i bruk omgivelsene, enten det er arkitektur eller objekter. Gjennom projeksjon kan man få ellers statiske former til å forandre seg – til å leve. For meg handler mapping mye om lek med vår persepsjon. Det er en videoprojeksjonsteknikk som blir brukt til både produksjoner utendørs, som projeksjoner på fasader, men også i mindre skala til scenografi, installasjoner, i utstillinger og i TV produksjoner.

Jeg har brukt mapping i flere av mine produksjoner, blant annet til to installasjoner på Popsenteret i Oslo. I den ene, den permanente installasjonen «Tidsmaskinrommet», kan man ved hjelp av en interaktiv løsning og mappingprojeksjoner forandre rommet totalt og «reise» gjennom flere tiår. Et annet prosje­­kt hvor jeg nesten måtte finne på en ny mapping teknikk, var en reklame jeg gjorde sammen med Try/ Apt og Pravda for Statoil i forbindelse med OL. Der står skiløperen på samme sted mens hennes omgivelser forandrer seg ved hjelp av videoprojeksjoner og skaper opplevelse av fart og spenning. Her handlet mappingen om koordinasjon med kamerabevegelser, slik at de skiftende omgivelsene i kamerabildet ser riktig ut i forhold til skiløperens bevegelser. Det var spennende at kunden ville gå for «reklamekunst», som de kalte det, og turte å bruke utradisjonelle teknikker og utrykk i reklamefilm. Jeg har også brukt mapping i stor skala til projeksjon på en slottsfasade til en Sufi-konsert i India og bruker mapping på scenografi i min nye produksjon «On the Outside» med Panta Rei Danseteater og Marie Monroe, som har premiere under Ultimafestivalen, 18. september på Riksscenen.

Statoil reklame

Statoils Morgendagens helter-kampanje under OL. Her går skiløperen på rulleski på en tredemølle i studio og omgivelsene er projisert på gulvet og veggene rundt henne. Reklamen skjuler ikke produksjonsmetode og ingen av effektene er gjort i etterarbeid.  

Popsenteret Tidsmaskinrommet

Popsenteret: Installasjon: Tidsmaskinrommet. Man kan «reise i tid» når rommet forandrer seg totalt ved hjelp av interaksjon, mappingprojeksjoner, skjermer og lyd. Bildet viser 40-tallet.

Popsenteret Under Radaren

Popsenteret: Installasjon: Under Radaren. Utstillingen var dedikert til punk, hip-hop og rave. Her brukes mapping-projeksjoner, scenografi og lyd til å gjenskape en stemning i en okkupert leilighet lik Blitzhuset.

– Kan du nevne et prosjekt du er veldig stolt av både som prosess og som resultat?
–  Et av mine siste prosjekter som ga meg nytt mot og utfordret meg på en konstruktiv måte var utstillingen for Carte Blanche. Etter dette prosjektet jobber jeg nå i tillegg til videokunst til projeksjoner, også med helhetlige konsepter for produksjoner, rom- og sceneløsninger, lysdesign og bidrar i dramaturgiutvikling i mine produksjoner. Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, feirer 25 i år.  I forbindelse med jubileet inviterte de Rui Horta, en kjent portugisisk koreograf, og meg til å utvikle et konsept for deres retrospektive utstilling. I denne produksjonen var det viktig for oss som kunstnere å finne balansen mellom å lage en retrospektiv utstilling for andre kunstneres verker, både koreografer, dansere, scenografer, designere og musikere samtidig som det var viktig å lage vårt eget kunstverk. Rui og jeg ville skape et rom som Carte Blanches publikum ikke forventer og gi dem en overraskelse. Vi ville bringe publikum nærmere kunstverkene, få dem involvert, oppleve at de står midt i det. Derfor ble utstillingen en multimedia-installasjon der vi ved hjelp av interaksjon, video, lyd, lys og objekter skaper et fengslende rom som publikum blir invitert til å utforske. Og det har blitt et rom fylt med emosjoner, minner, inntrykk og inspirasjon som kan oppleves på Dansens Hus i Oslo i oktober.

– Formidler bilder det du jobber med?
Bilder gir et første, begrenset, inntrykk. Det er vanskelig å formidle i bilder noe som er veldig levende og er i konstant forandring. I mitt virke blir visuell kunst en utøvende kunst. Jeg anbefaler alle bare å gå og oppleve. Det er så mye bra som presenteres på scener i Norge for tiden.

– Hva inspirer deg?
Jeg blir lett inspirert, jeg ser fort hvordan noe kan bli til noe spennende og engasjerende. I min kunstneriske prosess blir jeg spesielt inspirert av mennesker jeg jobber med, våre diskusjoner, drømmer, dynamikk og drive. Jeg blir fascinert av ideer og gjennomføringsevnen jeg finner hos veldig mange som driver med kultur. Jeg blir inspirert av mulighetene, av hva man kan få til for så å kunne gi det videre, dele det med andre, med vårt publikum. Det å skape, selve den kreative prosessen, å kjenne på ren skaperglede er en av de lykkeligste tilstandene jeg vet om.

Carte Blanche 25 Utstilling

Carte Blanche 25 år: En retrospektiv multimedia-utstilling, som med video, interaksjon, rekvisitter, lyd og lys feirer dansekompaniets kreative virke. Vises på Dansens Hus i Oslo 11. og 12. oktober. Fri entre.

Carte Blanche 25 Utstilling

Carte Blanche 25 år: Utstilling hvor nærhet til publikum og publikums nærhet til kunstverket og til menneskene som har skapt det står sentralt.

Fortelling om en hobbykreatør

Tekst: Darija S. Hauge
Illustrasjoner:  «Det mystiske fyrtårnet» og «Mysteriet i Trollskogen»: Karoline Aarstrand

Mysteriet i trollskogen 1

Jeg har en liten søt historie om min nabo Karoline og hennes hemmelige kreative kunnskap. Vi «godkjente» kreatører pleier å være litt rare på våre måter, hun derimot er ingen kreatør, kunstner eller raring. Karoline jobber i sikkerhetsbransjen og er interessert i sport. Den eneste gangen jeg var vitne til at hun presenterte noe i retning av visuell kunst var da hun skrev mitt navn på arabisk. Anledningen var bursdagen min og de arabiske krusedullene var tegnet med sølvtusj på en sort vinemballasje.

Da jeg besøkte Karoline i fjor fant jeg ut hva hun tilbringer de mørke novemberkveldene med. «Jeg lager julegavebøker til nevøene mine», fortalte hun og tok ut en bok hun allerede var ferdig med. Boken var håndskrevet og og hver side hadde illustrasjoner. Til å vær tegnet av en hobbyforfatter/illustratør var tegningene veldig søte og ideen bak historien appellerende. Etter nyttår, da Karoline hadde levert bøkene til sine adressater spurte jeg om flere detaljer rundt et slikt hobbyprosjekt.

– Hvordan kom du på ideen å håndlage bøker?
– Jeg er ikke forfatter, men jeg har bestandig likt å skrive stil på skolen. Ideen her var å skrive bøker til mine små slektninger min nevøer og nieser til jul. En bok tok et halvt år. Så bare to bøker var ferdige til denne jula, og de to andre skal skrives til neste jul. Hver bok er spesialtilpasset til hver nevøene eller niesene mine, avhengig av hva slags type unge de er, hva de interesserer seg for og hva de synes er spennende.

Mysteriet i trollskogen 4  – En historie er dedikert til 7 år gamle Karl. Hovedkarakteren i boken heter selvfølgelig også Karl. Karl bor på en gård, akkurat som hans  levende forbilde. Han bor sammen med en krokodille som sover i badekaret og med en struts som kom med båt til dalen og ble der. Krokodillen er i boken fordi nevøen min synes at krokodiller er kjempespennende. Karl og hans venner merker to rare øyne som kikker på dem i skogen en stund. En dag finner ut at øynene i skogen tilhører et troll som viser seg å være kjempesnilt. Trollet kommer på besøk på bursdagen til Karl inviterer de andre på middag og alle blir gode venner.

Mysteriet i trollskogen 3

Karoline unnlater å nevne andre ekte mennesker i boken for å unngå misforståelser voksne kan komme på. Hovedkarakteren i den andre bok heter Anton. Han bor i en dal sammen med sine kjæledyr; to ulver og en vaskebjørn. Ulvene ble foreldreløse for en stund siden og flyttet derfor til ham. Vaskebjørnen har rømt fra et sirkus. Anton har en båt som han fisker med, og han synes fisking og båtkjøring er kjempeartig, akkurat som den virkelige Anton. En gang de er ute på tur med båten ser de en øy med et hundre år gammelt fyrtårn. De ser tydelig at det er et spøkelsesfyrtårn.

Det mystiske fyrtårnet 3

En dag da de kjører forbi ser de lys i et vindu. De blir mer nysgjerrige men tør ikke å dra nærmere. En gang det blir storm blir de nødt å legge til på øya. De finner ut at inne i fyrtårnet bor det en gammel gubbe som var fisker en gang. Han bekrefter at det spøker ifyrtårnet han bor i. Men selvsagt viser deg at spøkelset er kjempesnilt.

 
 

Karoline ler og sier at at det er en litt sånn platt historie, men unger synes det er artig, i hvertfall i noen år fremover: «De leser boken ofte, så jeg tar det som et godt tegn».

– Hvordan var prosessen?
– Først skriver man en historie. Man får en ide og det er bare å skrive, så det går fort. Hvis det stopper opp litt så må man gå litt og surre og plutsellig finne ut at «oj! sånn kan det fortsette». Jeg skriver alt på data, og retter feilskriving, deler opp i kapitler, deler opp i sider og lager plass til tekst og bilder i boken. Det meste gikk etter planen. Jeg skrev alle kapitlene først og satte av plass til bilder. Og tegnet etterpå. Først med blyant, så med farger og så markerte jeg figurene med mørk tusj.

– Har du noen erfaring med tegning?
– Nei, jeg synes bare det morsomt å tegne.

Det mystiske fyrtårnet 8

Det mystiske fyrtårnet 10

– Hva var morsommere å skrive eller å tegne?
– Begge deler var egentlig lett, men det gikk sakte. Når jeg endelig var ferdig med å lage historien og håndskrive teksten så var det så fint å begynne å tegne! Men da  jeg hadde tegnet 20 tegninger så merket jeg … å gud… jeg har så mange igjen… Neste gang skal jeg variere litt.

Jeg må kjappe meg og ha to bøker ferdig til neste jul fordi ett av barna er snart er 11 og det er ikke så mange år igjen til han kan komme til å tenke at det der er teit. Når de er 13-14 så er løpet kjørt.

– Noen gode råd for folk som ønsker å legge litt ekstra kreativitet og lage noe sånt?
– Det er artig å gi bort en personlig hjemmelaget gave. Den som mottar gaven kommer til å synes det er noe spesielt – laget bare for ham eller henne. Og det er et minne for livet.

Kanskje når Karolines nevø når Karolines alder kommer han til å lage en sånn bok til sin nevø – og gjør det til en familietradisjon.

There is no ‘I’ (photo-video)

Shifting experiential contexts allow for recognition that the so-called ‘I’ exists only so far as a given context. 

There_is_no_I
THERE IS NO ‘I’
 is a project about identity and inner processes within the individual. It is about how strongly individuals get affected by the environment. The so-called ‘I’ melts in the constant change and intensive amount of contexts. ‘I’ is affected accordingly.

IMPORTANT: No photo editing in the photographs. No video editing in the video.

 Wanna know how we made it? Ask me!

This theme was chosen by people who experienced emigration, but still keep strong connection with their home land. THERE IS NO ‘I’ was conducted during the Migrating Birds workshop in Lithuania, 2008. Lithuanian artists of different background living abroad or in Lithuania gathered in Birstonas for a common purpose – a professional dialog and common work.

Many talented artists emigrated from Lithuania to the West after Lithuania regained independence. Migrating Birds, supported by The Lithuanian Ministry of Foreign Affairs, is a project that tries to bring those talents back, if not physically but through their works. In 2009 Vilnius became the European Capital of Culture and housed many creative events and cultural live arrangements.

ARTISTS: Darija Sapozenkova-Hauge (NO), Paulius Budraitis (USA), Indre Klimaite (NL). Photo technician: Arnas Anskaitis (LT), sound technician: Lina Lapelyte (UK), Migrating birds 2008.

The photo–video project THERE IS NO ‘I’ was featured at Nordic Light International Festival of Photography, Kristiansund in 2010.

There is no I

Let me know if you are in Oslo and are interested in co-creation!