Tekst: Darija S. Hauge
Portrett tatt av Iselin Rosjø Evensen

Jeg vil presentere en talentfull regissør; Endre Skandfer. Endre har ved en tilfeldighet også kommet inn i illustrasjonsverdenen og det ble suksess. Kanskje er det fordi Endre har brukt profesjonelle triks fra filmskaping til arbeid på papir? Eller er det fordi Endre ikke ga opp, menfortsatte tålmodig da alle sa «Dette kommer aldri til å bli noe stort»? Les artikkelen om du ønsker inspirasjon til å gjennomføre ditt hobbyprosjekt eller om du har aldri sett ekte sirkus på Stortinget.

I sin karriere som art director og regissør har Endre arbeidet med animasjonsfilmer og visuelle effekter til filmer og TV-serier hos Qvisten Animation og Storm Studio. Han har for eksempel jobbet med scenografi og figurdesign til barne-tv-serien Den lille redningsskøyta Elias, NRKs Fantorangen og  Iram Haqs kortfilm Skylappjenta. Men hvordan startet Endres karriere som illustratør?

–  Jeg er ikke illustratør eller bildekunstner. Jeg har aldri gått tegneskole. Film har vært min vei inn. Alt startet da jeg var art director på en kortfilm av Iram Haq, som er skuespiller og regissør. Filmen het Skylappjenta og Iram hadde lyst å lage bok basert på den samme historien og hun lurte om jeg kunne illustrere den. Slik ble jeg illustratør for første gang. Det var ikke noen drøm for meg å bli illustratør. Det var tilfeldig. Men jeg likte det veldig godt.

– Når man jobber i film, jobber man med store team og det er stort sett skuespillere og regissør som får all oppmerksomhet. Så det var veldig kult å jobbe med noe der færre er involvert. Man får navnet sitt på omslaget. Man har også mye større frihet til å skape sin egen stil. Jeg visste ikke at ting ser så annerledes ut på papir enn det ser ut på skjerm, fori jeg hadde ingen grafisk erfaring. Så boken ble mørk. Det var min første lærepenge. Men på grunn av Iram Haq fikk boken mye oppmerksomhet, så det var fantastisk sted å starte.

– Du har vært med å produsere den populære Dunderly-monster-bokserien for barn. Kan du fortelle litt om Dunerly?
– Barnebøkene om Dunderly-monstrene er det aller største prosjektet mitt til nå. Barnebokforfatteren Endre Lund Eriksen hadde sett ting jeg hadde gjort og tok kontakt med meg i 2010. Siden da har vi jobbet sammen om Dunderly. Nå har vi 12 bøker tilsammen. Bøkene er i tre ulike serier innenfor det samme universet: Romaner for større barn, bildebøker til mindre barn og pekebøker for de aller minste.

Det som ofte er vanskelig med serier til barn, er at barna vokser fortere fra en bok de er glad i enn man klarer å lage fortsettelsen. Konseptet her er artig fordi serien er skapt for å kunne eves med i mange år. Man blir kjent med de enkleste bøkene først og går til mer og mer avanserte bøker etterhvert.

Dunderly har vært en  ganske stor satsning og jeg var utrolig heldig som uerfaren illustratør som fikk  lov til å være med på det. Jeg lærte mer om trykkeprosess, for eksempel fikk jeg kalibrert maskin –det var gøy. En annen morsom ting er at de fleste bøkene er utgitt i Kina nå.

– Du fikk utgitt første nummer av tegneserien Krüger & Krogh tidlige i år. Kan du fortelle litt om hvordan det gikk til?
– Krüger & Krogh er et hjertebarn. Det som er spesielt med Krüger & Krogh for min del er at det er et prosjekt skapt av ingenting. Ingen har bestilt det. Det passer heller ikke inn i noen trend. Alle sa at det er en hobby og det kommer aldri til å bli noe ordentlig det der. Alle sa at en sånn type serie ville være umulig å selge. En av de  få som ikke sa det var heldigvis vår redaktør i Egmont forlag.

–Hvordan presenterte dere ideen for redaksjonen?
– Bjarte, Ronald og jeg hadde jobbet med denne tegneserie fra 2003, men verket var ikke ferdig i det hele tatt. Det var hobby med rolige år og aktive stunder drevet av entusiasme. I  2011 ble vi invitert til å presentere det på Oslo Comic Expo. Vi fikk 5000 kr for å opptre på festivalen. Da hadde vi kun en idé og noen tegninger. Vi brukte alle 5000 kr på å lage store papirfigurer av Krüger & Krogh. Vi lagde også en presentasjonsfilm og det var nesten lettere å lage den enn å lage bok siden vi alle jobbet profesjonelt med film. Dagen før vi skulle presentere var vi veldig nervøse – vi har aldri vært på en sånn festival før. Før festivalstart var det en debatt om tegneserier. Iselin Rosjø Evensen, redaktør på Egmont, ble spurt om hva slags tegneserie hun gjerne skulle ha fått presentert og hun sa at hun gjerneskulle sett en krim fra Oslo. Og da tenkte vi oj oj oj, vi har en sjanse. Hun satt i salen under vår presentasjon og ble vår redaktør.

– Hvordan fikk den første utgaven form?
– Vi gikk fram ganske likt som vi ville gjort med film – og det var lurt -–vi skrev skikkelig manus. Og vi hadde sidenummerering. Det er ikke så mye man får fortalt på 46 sider, som er det albumet har. Så det var hjalp oss e å begrense oss. Da hadde vi laget manus og det tok ganske lang tid, så begynte vi med layout. Det var ikke  alltid det fungerte å forholde seg til sidenummerering som var i manus, fordi vi hadde vært for optimistiske i forhold til hvor mye man kan få inn på en side. Det ble alt for mange bilder. Da måtte vi kutte og det er ganske vanskelig. Man føler at alle delene er like viktige, men det var for å få det bedre.

Jeg hadde ansvaret for manus – historien i grove trekk – og layout. Jeg har laget hele albumet i skisseform og så begynte Bjarte Agdestein å tegne i detalj. Og den prosessen er veldig lang på grunn av en ekstremt detaljert stil. Bjarte jobber veldig tradisjonelt: Han tegner med blyant først, deretter med penn og blekk. Fargene er gjort digitalt av Ronald Kabíček og meg. Ronald hadde ansvaret for dialog i boblene også.

– Hva skal dere forbedre i neste utgave?
– Det vi ser er at vi brukte veldig mye tid på det første albumet. Vi gjorde ting litt for ordentlig og litt for mye. Men det er mye man kan forenkle uten at resultatet blir dårlig.

Vi lever i en tid da ting går fort. Og grunnen til at veldig mange serier er laget i en enkel stil er for å kunne ha god økonomi i det. Man må produsere så fort man kan. Også leserne har dårlig tid og vil ha enkel underholdning. Tegneserie kan bare være en enkel vits på ett bilde og det kan være veldig bra. Men jeg tror faktisk atfordi Krüger og Krogh går i motsatt retning – at folk kan bruke flere dager på å lese og kose seg med detaljene, at man faktisk ser håndverket, man ser at at det ikke noen ting som har gått fort – fører til at  folk liker det og tar seg tid til det.