Tekst: Darija S. Hauge
Foto:  Steffen Aaland, Anastasia Isachsen

Videokunst er fascinerende. Enda mer fascinerende er den i møte med dans, musikk og scene. Jeg har intervjuet den Oslo-baserte videokunstneren Anastasia Isachsen. Hun regnes som en av Norges mest fremtredende videokunstnere og har et bredt spekter av produksjoner bak seg. Hennes arbeid strekker over et stort antall kunstneriske samarbeider i Norge og utlandet; som konserter, danseproduksjoner, musikk, teater, installasjoner og utstillinger.

I samtalen lærte jeg følgende:

• For det første: det er mye bra som skjer i norsk kulturliv. Det er mye man kan oppleve. Start med å besøke for eksempel Carte Blanches utstilling i forbindelse med 25 års jubileet på Dansens Hus i Oslo 11. og 12. oktober. Den er åpen på dagtid og har fri entré.
• For det andre: det er givende å ha frihet å jobbe selvstendig og velge sine prosjekter om du tør.
• For det tredje: det er in nå med videoprojeksjoner og mapping.

– Når startet du med videokunst?
– Jeg har bakgrunn i visuell kunst, men oppdaget video under mine masterstudier i interaksjonsdesign på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Tidsaspektet i video åpnet en hel ny dimensjon i mitt visuelle arbeid. Dette fascinerte meg og jeg fortsatte å jobbe innenfor film, animasjon og video, først som produksjonsdesigner og så som AD på Qvisten Animasjon. Da jeg på et senere tidspunkt bodde et par år i India bestemte jeg meg for å begynne for meg selv fordi jeg savnet å ha mitt eget kunstneriske utrykk i mitt arbeid. Jeg begynte med videokunst til sceneproduksjoner og gjorde flere større prosjekter i Delhi og Mumbai, før jeg flyttet tilbake til Oslo. For meg var det veldig berikende å ha full kreativ frihet og jobbe med folk fra andre kunstformer, så da jeg flyttet tilbake til Oslo, fortsatte jeg med dette her.  Og jeg opplever fremdeles stadig vekk hvor givende, utfordrende og dynamisk det er å jobbe med andre kunstnere.

– Kan du fortelle om videomapping?
– Mapping er egentlig ikke noen ny teknikk. Mange kunstnere før, allerede i Renessansen, har brukt mapping i sine arbeider. For eksempel Rafael i «Skolen i Athen». Der forlenger han rommet vi som tilskuere står i og får oss på denne måten til å bli direkte deltagere i hendelsene i bildet. Videomapping bygger på samme prinsipp. Det er en videoprojeksjonsteknikk som tar i bruk omgivelsene, enten det er arkitektur eller objekter. Gjennom projeksjon kan man få ellers statiske former til å forandre seg – til å leve. For meg handler mapping mye om lek med vår persepsjon. Det er en videoprojeksjonsteknikk som blir brukt til både produksjoner utendørs, som projeksjoner på fasader, men også i mindre skala til scenografi, installasjoner, i utstillinger og i TV produksjoner.

Jeg har brukt mapping i flere av mine produksjoner, blant annet til to installasjoner på Popsenteret i Oslo. I den ene, den permanente installasjonen «Tidsmaskinrommet», kan man ved hjelp av en interaktiv løsning og mappingprojeksjoner forandre rommet totalt og «reise» gjennom flere tiår. Et annet prosje­­kt hvor jeg nesten måtte finne på en ny mapping teknikk, var en reklame jeg gjorde sammen med Try/ Apt og Pravda for Statoil i forbindelse med OL. Der står skiløperen på samme sted mens hennes omgivelser forandrer seg ved hjelp av videoprojeksjoner og skaper opplevelse av fart og spenning. Her handlet mappingen om koordinasjon med kamerabevegelser, slik at de skiftende omgivelsene i kamerabildet ser riktig ut i forhold til skiløperens bevegelser. Det var spennende at kunden ville gå for «reklamekunst», som de kalte det, og turte å bruke utradisjonelle teknikker og utrykk i reklamefilm. Jeg har også brukt mapping i stor skala til projeksjon på en slottsfasade til en Sufi-konsert i India og bruker mapping på scenografi i min nye produksjon «On the Outside» med Panta Rei Danseteater og Marie Monroe, som har premiere under Ultimafestivalen, 18. september på Riksscenen.

Statoils Morgendagens helter-kampanje under OL. Her går skiløperen på rulleski på en tredemølle i studio og omgivelsene er projisert på gulvet og veggene rundt henne. Reklamen skjuler ikke produksjonsmetode og ingen av effektene er gjort i etterarbeid.  

Popsenteret: Installasjon: Tidsmaskinrommet. Man kan «reise i tid» når rommet forandrer seg totalt ved hjelp av interaksjon, mappingprojeksjoner, skjermer og lyd. Bildet viser 40-tallet.

Popsenteret: Installasjon: Under Radaren. Utstillingen var dedikert til punk, hip-hop og rave. Her brukes mapping-projeksjoner, scenografi og lyd til å gjenskape en stemning i en okkupert leilighet lik Blitzhuset.

– Kan du nevne et prosjekt du er veldig stolt av både som prosess og som resultat?
–  Et av mine siste prosjekter som ga meg nytt mot og utfordret meg på en konstruktiv måte var utstillingen for Carte Blanche. Etter dette prosjektet jobber jeg nå i tillegg til videokunst til projeksjoner, også med helhetlige konsepter for produksjoner, rom- og sceneløsninger, lysdesign og bidrar i dramaturgiutvikling i mine produksjoner. Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, feirer 25 i år.  I forbindelse med jubileet inviterte de Rui Horta, en kjent portugisisk koreograf, og meg til å utvikle et konsept for deres retrospektive utstilling. I denne produksjonen var det viktig for oss som kunstnere å finne balansen mellom å lage en retrospektiv utstilling for andre kunstneres verker, både koreografer, dansere, scenografer, designere og musikere samtidig som det var viktig å lage vårt eget kunstverk. Rui og jeg ville skape et rom som Carte Blanches publikum ikke forventer og gi dem en overraskelse. Vi ville bringe publikum nærmere kunstverkene, få dem involvert, oppleve at de står midt i det. Derfor ble utstillingen en multimedia-installasjon der vi ved hjelp av interaksjon, video, lyd, lys og objekter skaper et fengslende rom som publikum blir invitert til å utforske. Og det har blitt et rom fylt med emosjoner, minner, inntrykk og inspirasjon som kan oppleves på Dansens Hus i Oslo i oktober.

– Formidler bilder det du jobber med?
– Bilder gir et første, begrenset, inntrykk. Det er vanskelig å formidle i bilder noe som er veldig levende og er i konstant forandring. I mitt virke blir visuell kunst en utøvende kunst. Jeg anbefaler alle bare å gå og oppleve. Det er så mye bra som presenteres på scener i Norge for tiden.

– Hva inspirer deg?
– Jeg blir lett inspirert, jeg ser fort hvordan noe kan bli til noe spennende og engasjerende. I min kunstneriske prosess blir jeg spesielt inspirert av mennesker jeg jobber med, våre diskusjoner, drømmer, dynamikk og drive. Jeg blir fascinert av ideer og gjennomføringsevnen jeg finner hos veldig mange som driver med kultur. Jeg blir inspirert av mulighetene, av hva man kan få til for så å kunne gi det videre, dele det med andre, med vårt publikum. Det å skape, selve den kreative prosessen, å kjenne på ren skaperglede er en av de lykkeligste tilstandene jeg vet om.

Carte Blanche 25 år: En retrospektiv multimedia-utstilling, som med video, interaksjon, rekvisitter, lyd og lys feirer dansekompaniets kreative virke. Vises på Dansens Hus i Oslo 11. og 12. oktober. Fri entre.

Carte Blanche 25 år: Utstilling hvor nærhet til publikum og publikums nærhet til kunstverket og til menneskene som har skapt det står sentralt.