Tekst: Darija S. Hauge
Illustrasjoner:  «Det mystiske fyrtårnet» og «Mysteriet i Trollskogen»: Karoline Aarstrand

Jeg har en liten søt historie om min nabo Karoline og hennes hemmelige kreative kunnskap. Vi «godkjente» kreatører pleier å være litt rare på våre måter, hun derimot er ingen kreatør, kunstner eller raring. Karoline jobber i sikkerhetsbransjen og er interessert i sport. Den eneste gangen jeg var vitne til at hun presenterte noe i retning av visuell kunst var da hun skrev mitt navn på arabisk. Anledningen var bursdagen min og de arabiske krusedullene var tegnet med sølvtusj på en sort vinemballasje.

Da jeg besøkte Karoline i fjor fant jeg ut hva hun tilbringer de mørke novemberkveldene med. «Jeg lager julegavebøker til nevøene mine», fortalte hun og tok ut en bok hun allerede var ferdig med. Boken var håndskrevet og og hver side hadde illustrasjoner. Til å vær tegnet av en hobbyforfatter/illustratør var tegningene veldig søte og ideen bak historien appellerende. Etter nyttår, da Karoline hadde levert bøkene til sine adressater spurte jeg om flere detaljer rundt et slikt hobbyprosjekt.

– Hvordan kom du på ideen å håndlage bøker?
– Jeg er ikke forfatter, men jeg har bestandig likt å skrive stil på skolen. Ideen her var å skrive bøker til mine små slektninger min nevøer og nieser til jul. En bok tok et halvt år. Så bare to bøker var ferdige til denne jula, og de to andre skal skrives til neste jul. Hver bok er spesialtilpasset til hver nevøene eller niesene mine, avhengig av hva slags type unge de er, hva de interesserer seg for og hva de synes er spennende.

  – En historie er dedikert til 7 år gamle Karl. Hovedkarakteren i boken heter selvfølgelig også Karl. Karl bor på en gård, akkurat som hans  levende forbilde. Han bor sammen med en krokodille som sover i badekaret og med en struts som kom med båt til dalen og ble der. Krokodillen er i boken fordi nevøen min synes at krokodiller er kjempespennende. Karl og hans venner merker to rare øyne som kikker på dem i skogen en stund. En dag finner ut at øynene i skogen tilhører et troll som viser seg å være kjempesnilt. Trollet kommer på besøk på bursdagen til Karl inviterer de andre på middag og alle blir gode venner.

Karoline unnlater å nevne andre ekte mennesker i boken for å unngå misforståelser voksne kan komme på. Hovedkarakteren i den andre bok heter Anton. Han bor i en dal sammen med sine kjæledyr; to ulver og en vaskebjørn. Ulvene ble foreldreløse for en stund siden og flyttet derfor til ham. Vaskebjørnen har rømt fra et sirkus. Anton har en båt som han fisker med, og han synes fisking og båtkjøring er kjempeartig, akkurat som den virkelige Anton. En gang de er ute på tur med båten ser de en øy med et hundre år gammelt fyrtårn. De ser tydelig at det er et spøkelsesfyrtårn.

En dag da de kjører forbi ser de lys i et vindu. De blir mer nysgjerrige men tør ikke å dra nærmere. En gang det blir storm blir de nødt å legge til på øya. De finner ut at inne i fyrtårnet bor det en gammel gubbe som var fisker en gang. Han bekrefter at det spøker ifyrtårnet han bor i. Men selvsagt viser deg at spøkelset er kjempesnilt.

Karoline ler og sier at at det er en litt sånn platt historie, men unger synes det er artig, i hvertfall i noen år fremover: «De leser boken ofte, så jeg tar det som et godt tegn».

– Hvordan var prosessen?
– Først skriver man en historie. Man får en ide og det er bare å skrive, så det går fort. Hvis det stopper opp litt så må man gå litt og surre og plutsellig finne ut at «oj! sånn kan det fortsette». Jeg skriver alt på data, og retter feilskriving, deler opp i kapitler, deler opp i sider og lager plass til tekst og bilder i boken. Det meste gikk etter planen. Jeg skrev alle kapitlene først og satte av plass til bilder. Og tegnet etterpå. Først med blyant, så med farger og så markerte jeg figurene med mørk tusj.

– Har du noen erfaring med tegning?
– Nei, jeg synes bare det morsomt å tegne.

– Hva var morsommere å skrive eller å tegne?
– Begge deler var egentlig lett, men det gikk sakte. Når jeg endelig var ferdig med å lage historien og håndskrive teksten så var det så fint å begynne å tegne! Men da  jeg hadde tegnet 20 tegninger så merket jeg … å gud… jeg har så mange igjen… Neste gang skal jeg variere litt.

Jeg må kjappe meg og ha to bøker ferdig til neste jul fordi ett av barna er snart er 11 og det er ikke så mange år igjen til han kan komme til å tenke at det der er teit. Når de er 13-14 så er løpet kjørt.

– Noen gode råd for folk som ønsker å legge litt ekstra kreativitet og lage noe sånt?
– Det er artig å gi bort en personlig hjemmelaget gave. Den som mottar gaven kommer til å synes det er noe spesielt – laget bare for ham eller henne. Og det er et minne for livet.

Kanskje når Karolines nevø når Karolines alder kommer han til å lage en sånn bok til sin nevø – og gjør det til en familietradisjon.